Mye har vært sagt og skrevet om russen i år. Om utestengning fra busser, grove russelåter, kontrakter som minner mer om investeringsfondsavtaler enn uformelle russebusser, fortvilte elever, som føler de ikke når opp til umulige krav - og ikke minst fortvilte foreldre som ikke helt skjønner hvordan de kan hjelpe ungene sine.

Det ble skrevet mye om russen i fjor også. Og året før det. Selv i det herrens år 1992, den gangen jeg selv var iført rød dress og sviktende dømmekraft, skapte russen store overskrifter. Da var det blant annet ved å løpe nakne over Vingnesbrua midt i Lillehammer og dermed skape både moralsk forargelse og trafikkaos.

Relativt oppskriftsmessig. For russen er som et rødt flagg for kommentarfelt, hvor det hagler av indignasjon, mye berettiget, men også en god del preget av en «alt-var-bedre-før»-holdning, og jeg mistenker at flere har en relativt selektiv hukommelse når det kommer til egen russetid.

Og bare så det er sagt med en gang: det er en hel del ting å sette fingeren på når det gjelder noen russ og hvordan de oppfører seg i opptakten til og under selve russetida. Selvsagt er det det! Jeg har selv skrevet en kommentar om hvor hårreisende jeg for eksempel synes det er at enkelte russebusser for et par år tilbake praktiserte måling og veiing av jenter som et kriterium for å få være med å «rulle».