Altså helt uten fancy lyssetting, retusjering eller utglattende filter. Man skulle jo ikke tro at et tilsynelatende uskyldig bikinibilde av seg selv kunne bli gjenstand for furore i hele verden, men det ble det, altså. Hovedpersonen og hennes talspersoner truet med søksmål mot hver eneste en som spredte bildet, noe som selvsagt fikk bildet til å spre seg enda raskere.
Og det er her det begynner å bli fascinerende. For bildet viste jo bare en helt vanlig, pen jente i bikini som står og smiler ved bassengkanten. Hun ser både glad og fornøyd ut, men minner selvsagt svært lite om den glattfiltrerte, ofte trutmunnposerende Kardashian-søsteren vi er blitt kjent med gjennom de sosiale kanalene hennes de siste årene.
Og det satte fyr på debatten om redigering i sosiale medier. Er vi i ferd med å redigere oss helt bort fra oss selv? Skuespiller Jamila Jameel tvitret etter bikinibilde-gate at: «Det er nettopp dette som er så opprørende. Etter i mer enn ti år å ha måttet tåle negative kommentarer om kroppen sin, ender hun opp med å forakte og frykte hvordan hun egentlig ser ut, og får i samme slengen fansen sin til også å hate hvordan de ser ut.»
5 grunner til at vi kan glede oss til sommeren
Og det fikk meg til å tenke. Er vi så livredd for at folk faktisk skal se oss slik som vi er, at vi heller legger på mange lag med retusjerende filter enn å poste noe som viser det helt ekte. For selv om Khloé Kardashian og familien hennes ikke er representative for resten av oss, er vi jo ikke akkurat skyldfrie når det kommer til å vise fram glansbildesiden av oss selv vi andre heller, er vi?
Jeg sitter i hvert fall godt plantet midt i glasshuset og er ikke på noen måte i en posisjon til å kaste den første steinen. Er vi blitt så vant til å pynte på sannheten at vi rett og slett er blitt redd for vårt eget utseende?
Min instagramkonto, for eksempel, er stort sett fylt med bilder hvor jeg føler meg pen og gjør hyggelige ting. Nå skal det sies at jeg aldri retusjerer bilder av meg selv, ei heller bruker jeg filter som glatter ut eller forskjønner til det ugjenkjennelige. Men jeg er pent lyssatt og sminket, ja! Og bildet blir tatt i en flatterende vinkel.
Se på bylinebildene mine, for eksempel. De blir jo ikke akkurat tatt i dunkel belysning en usminket mandagsmorgen. Men bare så det er sagt, det er jo ikke slik at det ikke er meg bare fordi et bilde er pent lyssatt. Det er bare visuelt den aller beste utgaven av meg.
Så kanskje jeg skulle våge meg ut på tynn, ufiltrert is og frivillig dele det som vanligvis ville sortert under et «mislykket» eller ubrukelig bilde og havnet rett i den digitale søppelkurven?
For det er meg på bildet over her med fint, nyfønet hår, pen sminke og flatterende lys. Men det er også meg på det andre bildet – med gusten hud, uvasket hår og sprukket blodkar i det ene øyet, med et rotete kjøkken som bakteppe. Og jeg må passe på at jeg fortsetter å være glad i den utgaven av meg selv også.
- Du finner ut det du trenger å vite ved å se på måten de behandler dyr
Vi er ikke sinte...
