Kalenderen viser juli. Det er en glohet og idyllisk sommerdag - du vet, av den typen der solen varmer deg i kinnene og du kjenner lukten av nyslått gress. Jeg har øynene lukket og dette gjør at stemmene som haster forbi, som sier ord på språk jeg ikke forstår, forsterkes.
Jeg innbiller meg at det må ha vært på samme måte for ungguttene Samuel, Frank og Herman da de sto akkurat her hvor jeg står nå, riktignok over 70 år tidligere. Vel, på samme måte kan det jo egentlig aldri ha vært, tar jeg meg selv i å tenke, for ingen av stemmene jeg lytter til brøler «judenschwein!» eller «aufstehen!» inn i øret mitt.
Jeg har lagt deler av sommerferien til den polske byen Oświęcim for å gå i fotsporene til de utallige menneskene som endte sine liv i det som på tysk fikk navnet Auschwitz. Et konsentrasjonsleir-område så massivt at kun tre av de rundt 40 leirene har fått navn som vi husker i dag. Auschwitz I, den opprinnelige hovedleiren, Auschwitz II-Birkenau, og Auschwitz III-Monowitz («Bunaleiren»). Men forskjellen i dag er at jeg garantert kommer hjem igjen.
- Jeg har lært at det at man overlevde handlet om flaks
Jeg var 15 år da jeg var i Auschwitz for første gang, og dette er nå 15 år siden. I løpet av disse årene har mye forsvunnet fra erindringen min, men de store haugene med avklipte hårfletter, utgåtte sko og de gammeldagse koffertene med ukjente navn malt på, har brent seg fast. Historiene fra Auschwitz har fulgt meg alle disse årene, gjennom ord fortalt og nedskrevet av tidligere fanger, så vel som den beryktede Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss.
Jeg har slukt det meste som er av litteratur og dokumentarer som omhandler livet i og driften av Auschwitz. Beskrivelser av hvordan fangene ble sortert og delt inn i grupper bestående av kvinner, barn og gamle mennesker, og det som ble vurdert som arbeidsdyktige og arbeidsuføre personer (for siden å enten bli gasset ihjel, skutt på stedet eller tvunget til å jobbe uten mat og drikke i opptil 20 timer om dagen, i alt slags vær, og ikledd filleryer) har brent seg fast.
Jeg har lært at det at man overlevde handlet om flaks. Havnet du i en blokk med flere landsmenn hadde du større sjanse for å overleve. Det samme om du fikk jobb innendørs. Havnet du på Revier (sykehuset i leiren) som pasient var du ille ute, men fikk du jobb der - slik som Nordstrandsgutten Samuel Steinmann fikk - kunne det tenkes at du én dag skulle få mulighet til å oppleve fedrelandet igjen. Og det på ekte, ikke bare i drømmene du hadde da du lå stuet sammen med åtte andre mennesker i en køyeseng beregnet for to.
Alt dette tenker jeg på mens jeg står med øynene lukket og nyter solen som varmer meg i ansiktet. Jeg står utenfor blokk 11 - også kjent som «Dødsblokken» - i Auschwitz I (havnet du her var det bare å glemme alt som het flaks). Ironisk nok nyter jeg. For på en varm sommerdag, når solen stryker deg over kinnene og duften av grønt gress sniker seg inn nesen, er det umulig å ikke stoppe opp og nyte. Håper Samuel, Frank og Herman kjente på denne følelsen innimellom de også.
LES OGSÅ: Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene
Larvik, noen dager senere: Jeg løper barbeint rundt i nyslått gress i hagen til familien til venninnen min. Solen steker, grillmaten godgjør seg over åpen flamme og bølgene skvulper inn i strandkanten litt bortenfor. Latteren sitter løst og vi lader opp til tre dager på Stavernfestivalen. Tre dager med musikk, vennskap og det som med tiden skal bli gode minner. Til tross for at alt er idyll klarer jeg ikke helt slippe tanken på Frank og Herman Sachnowitz. De to brødrene vokste nemlig opp i nettopp Larvik, og har selv løpt barbeint rundt i gresset, ledd med venner og sunget og danset akkurat slik sånn som vi gjør nå. Faktisk bare et steinkast unna.
Jeg har for lengst lest om den jødiske familien, bestående av de åtte søsknene Martin (f. 1910), Elias (f. 1911), Samuel (f. 1912), Rita Rebekka (f.1915), Maria (f. 1919), Herman (f. 1921), Frida (f. 1923) og Frank (f. 1925), og pappa Israel Leib Sachnowitz (f. 1880) som kom til Larvik i 1907 med kona Sara (1885-1938). Den musikalske familien, som drev klesforretninger både i Larvik og Tønsberg, var godt likt og hadde et stort nettverk. Israel og seks av hans åtte barn ble i november 1942 sendt med fangeskipet «SS Donau» til Tyskland og siden Auschwitz. Tre måneder senere ble døtrene Rita og Frida tvunget til å gjennomføre den samme ferden med fangeskipet «MS Gotenland». Av familiemedlemmene på til sammen 10 personer (hvis man regner med mor Sara som døde før krigen) var det bare Herman Sachnowitz som skulle oppleve frigjøringsdagen i 1945.
I boken «Det angår også deg», utgitt på Cappelen forlag i 1976, fortalt av Herman Sachnowitz til forfatter Arnold Jacoby (1913-2002) - også fra Larvik - forteller den tidligere Auschwitz-fangen om det tøffe livet i leiren og hvordan det var å erfare at hele familien ble utryddet én etter én. Under Norsk sakprosafestival i 2015 ble denne boken kåret til én av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig, og for meg som tråler loppemarkeder og bokmarkeder etter slike skatter, har «Det angår også deg» stått øverst på ønskelisten i mange år. Uttrykket «det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet» har etter Stavernfestivalen-helgen fått en helt ny betydning for meg. For på en kafé på Fritzøe Brygge, bare 19 minutters gange (for å være helt eksakt) fra huset der hvor Herman og hans brødre og søstre vokste opp, lå boken jeg har lett etter i så mange år. For en krølla femtilapp ble den min.
LES OGSÅ: Slik gikk det med den ikoniske «Schindlers liste»-jenta i den røde kåpen
Ungdom i sin beste alder, med hele livet foran seg
Men Herman beskriver ikke bare de vonde opplevelsene. Han tar oss også med tilbake til varme sommerkvelder i lystig lag med venner og familie. Under Karpe Diem-konserten, dag tre av festivalen, blir jeg nok en gang minnet på familien Sachnowitz.
I likhet med meg selv og de jeg har rundt meg under konserten, var også Maria og Frank svært glad i sang og musikk. Frank (som bare var 17 år da han ble drept i august 1943 i Natzweiler, etter et lengre opphold i Auschwitz) sang i ungdomskoret, mens Maria (som ble gasset ihjel i Auschwitz kort tid etter at hun ankom fangeleiren i 1942) spilte piano og var en habil sangerinne.
En av jentene i gjengen min hopper opp på skuldrene til kjæresten for å se Karpe-konserten bedre, og jeg kommer til å tenke på et sort/hvitt-bilde jeg har sett av Hermans lillebror Frank med søsteren Maria på skuldrene. «Ungdom i sin beste alder, med hele livet foran seg», er jeg fristet til å tenke der jeg står blant konsertpublikumet og ser Frank og Marie for meg.
Men den gang ei - livet spiller ikke alltid på lag med en. Er det likevel noe jeg har lært av de som har overlevd grusomhetene i fangeleirene, og siden gjenfortalt sine opplevelser og erfaringer slik at vi, generasjonene etterpå, kan være bevisste på det som faktisk også angår oss, så er det at man en gang iblant skal stoppe opp og rett og slett nyte øyeblikket. Enten det er når du står utenfor «dødsblokken» i Auschwitz med sommersolen i øynene, du løper barbeint i gresset eller sitter på skuldrene til noen mens du synger allsang under favorittkonserten din. For oss som lever i et land uten krig, ikke er rammet av sykdom eller på annen måte er blitt frarøvet en bekymringsløs hverdag er det nærmest en plikt å nyte øyeblikket - det skylder vi de som ikke har de samme mulighetene som oss.
LES OGSÅ: Rudolf Höss: - Han slo meg som en normal person. Det er det som er så grusomt