Ingeborg Heldal:

Et sted å høre til

Hvor er du fra? hender det folk spør meg. Ofte ­etterfulgt av et: «Jeg hører du har noen a-endinger som ikke akkurat høres Oslo-ut.» «Brøttum», ­svarer jeg da. «Jeg er fra Brøttum.»

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Enda jeg har bodd mye lenger borte fra Brøttum enn det jeg faktisk bodde der, er røttene så sterke at jeg aldri nøler et sekund med å si at jeg er derfra. Det er liksom der jeg hører til, selv om det nå er 26 år siden jeg pakket kofferten og flyttet inn i et knøttlite rom under trappa i et kollektiv i Homansbyen midt i Oslo. Jeg er brøtning med hele meg. Jeg leser fremdeles lokalavisene «hjemmefra» og snakker med stjerner i øynene om utsikt over et speilblankt Mjøsa som knuser det meste av andre natur­opplevelser i min bok.

Det er det samme med mannen min. Født og oppvokst i Rakkestad, en gjesteopptreden på noen år i Sarpsborg, før han, som meg, flyttet til ­hovedstaden og journa­liststudier. Men han er fra Rakkestad, ja, hvis noen skulle lure! Raksting og østfolding til han dør, som han sier.

Det har faktisk gått så langt at han på et tidspunkt ­tatoverte ­fylkesvåpenet til Østfold på ­over­armen som en slags ­tilhørighets-markør. Dette var selvsagt før den smertefulle inn­føringen av ­Viken, som sendte ham ut i en identitetskrise.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Sønnen vår på snart 12, derimot, er fra Oslo. Han har vokst opp midt i tjukkeste Oslo, i gatene jeg selv først ble kjent med gjennom Pelle og ­Proffen i «Døden på Oslo S». På det tidspunktet var det ikke mye som virket mer skremmende og samtidig mer forlokkende på meg enn Oslo sentrum. Og at folk ­kunne bo der på ekte, var en absurd tanke. Det virket jo helt uansvarlig. Man ­kunne jo når som helst bli overfalt av Stein, ­Filla eller en av de andre dønkerne (som jeg ­fremdeles er litt usikker på hva betyr) fra Grønland.

Men her er vi, altså. 26 år og 300 meter unna det aller første kollektivet jeg bodde i, et steinkast fra Bislet. Hvor sønnen min føler tilhørighet til småveiene gjennom Slottsparken, 11-trikken til Majorstua, Sushi Express i Welhavens gate og rosa himmel over SAS-hotellet på Holbergs plass. Og han elsker det like høyt som vi elsket Holøsåsen i Rakkestad og Almshøgda på Brøttum. Det er hans. Det er her han føler at han hører til.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Og selv om jeg liker å male bilder av røtter og oppvekst, så vet jeg jo innerst inne at det handler om folk. Det er jo menneskene som til syvende og sist gjør at «vi hører til» et sted. Det er familien, vennene, de andre i korpset eller på fotballaget, klassekameratene og lærerne. Du trenger ikke å ha tråkket ned den samme barndomsstien i flere tiår for å kjenne sterk tilknytning – heldigvis.

Og i vår leilighet rett ved Slottsparken sitter det en ­brøtning, en raksting og en oslogutt og hører sammen. For det er oss tre for alltid. Og det er lite som gjør meg mer takknemlig enn det.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer