Jeg har alltid vært veldig glad i ordspill og ordtak. Helt fra jeg var liten, har jeg likt å leke med ord og språk, og jeg må innrømme at jeg nok har en slitsom tendens til å le litt vel hjertelig av egne språklige finurligheter, som ikke alltid faller i like god jord hos tilhørere (godt man er i stand til å le av seg selv, si!). Jeg elsker selvsagt også folk som bruker ordtak, og synes det beriker språket og gjør det mye morsommere. Ekstra gøy er det med folk som bruker dem feil («Skomaker bli ved din hest», eller «Du skal ikke skure hunden på lårene» er begge favoritter …). Men et ordtak jeg aldri har likt er: «Etter den søte kløe kommer den sure svie.» ÆSJ! Jeg vil da verken ha søt kløe eller sur svie!

Og særlig brukes det om begynnelsen av januar. For da har vi kost oss nesten for mye i jula. Sittet med røde kinn i skinnet fra stearinlys, sett gamle filmer til langt på natt, kanskje tatt en skitur i blekt vinterlys under snøtunge grantrær og gjerne fråtset litt i overkant mye i både marsipan, kald ribbe og julebrus (= søt kløe). Så når de siste stjerneskuddene har sluknet og vi er ferdig med å ønske 2020 velkommen, våkner vi med lett skallebank til strieskjorte, havrelefse, glatte fortau, mørke morgener og generell askese (= sur svie).