BAKGLATTE SKI: - Jeg hadde alltid bakglatte ski. Uten unntak. Det var som om jeg var født med bakglatte ski på beina, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
BAKGLATTE SKI: - Jeg hadde alltid bakglatte ski. Uten unntak. Det var som om jeg var født med bakglatte ski på beina, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Bakglatte ski:

Født med bakglatte ski

Mens andre er ute på ski, befinner jeg meg mest sannsynlig inne. I pysj. Nærmere liggesår enn røde roser i kinnene. Fylt av skam og selvforakt.

«Alle» nordmenn er visst født med ski på beina. Og sjelden er det mer synlig enn i påska. Da flommer sosiale medier over av rødkinnete friskuser med brede smil, designersolbriller, nypreppede ski, trendy skidresser og rådyre hansker (som selvsagt puster, regulerer fukt og temperatur – og er bare én eller to egenskaper unna intelligent livsform).

Bitte små unger suser fram i løypene, mens mor og far stolt betrakter det ørlille skitalentet, som selvsagt har testet løypene siden 6-månedersalderen, og begynte med offpiste før fylte to.

Hashtager som #nature #mindfullness #peace #lovemylife #norefjell #hemsedal #sjusjøen dukker opp overalt på Instagram, og jeg … Vel, jeg befinner meg mest sannsynlig inne. I pysj. Nærmere liggesår enn røde roser i kinnene. Fylt av skam og selvforakt.

Indre Østfold og vårt felles avkom på åtte år er langt oftere ute og tester løypene enn det jeg er. Jeg har nemlig blitt verdensmester i finne på dårlige unnskyldninger for å slippe. Kanskje en gryende forkjølelse som ikke finnes eller en jaktstart i skiskyting på NRK som jeg «må se»?

Slik har jeg vært siden jeg var bitte liten og burde drevet med offpistkjøring etter dagens standarder, men i stedet ville jeg sitte inne å tegne. Det hendte at mor og far fikk lurt meg med på en liten tur i skogsløypene på Brøttum på 80-tallet. Da gikk vi 1,5 km inn til «postkassa». Der skrev vi navnet vårt i en loddbok og var med i trekningen av melkesjokolade, en kilo sukker eller kanskje et par nye skihansker.

Jeg hadde alltid bakglatte ski. Uten unntak. Det var som om jeg var født med bakglatte ski på beina. Jeg bakset og sleit, ble svett og misfornøyd, datt – og vant selvsagt heller aldri noe fra den fordømte loddboka.

For ikke å snakke om det årlige skoleskirennet. Det var et mareritt jeg grudde meg til i månedsvis. Alle MÅTTE delta i to grener, og siden jeg verken kunne hopp eller slalåm, måtte det bli langrenn og idealtid. Hvert år. Jeg gikk til jeg fikk blodsmak i munnen, men ble allikevel konsekvent sist. Og hvert år tuslet jeg flau og duknakket opp på podiet i gymsalen og hentet den aller minste premien (en bitte liten teskje i sølvplett). Mindfulness, my ass! Hadde det eksistert hashtager den gangen, ville min vært #skitraume.

Jeg vet faktisk ikke helt hvor den intense motviljen kom fra. Mulig det var fordi jeg hatet å være så totalt mislykket i noe. Det i kombinasjon med at jeg er lat og aldri orket å legge nok energi i skigåingen til at jeg faktisk ble, om ikke god, så i hvert fall, middelmådig. Men faktum er at det har preget meg hele livet. Nordmenn er født med ski på beina. Ferdig snakka. Du SKAL like å suse bortover vidda med endeløse løyper foran deg. Helst skal du gå Birken også. Med ekstra vekt på ryggen.

Men ikke jeg. Jeg sitter inne. Det hender selvsagt at jeg blir med for arveprinsens skyld, men jeg foretrekker akebrett framfor langrennsski. Og snart skal jeg akseptere at det er slik jeg er. Jeg jobber med saken.

Jeg skal rette ryggen, møte verden med bleke kinn og pysjbukse: «Hei, jeg heter Ingeborg. Jeg er født med bakglatte ski på beina!»

​LES OGSÅ: «I forrige uke skjønte jeg at putekrig-uttrykket er i ferd med å få en helt ny betydning i livet mitt»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: