«Alle» nordmenn er visst født med ski på beina. Og sjelden er det mer synlig enn i påska. Da flommer sosiale medier over av rødkinnete friskuser med brede smil, designersolbriller, nypreppede ski, trendy skidresser og rådyre hansker (som selvsagt puster, regulerer fukt og temperatur – og er bare én eller to egenskaper unna intelligent livsform).

Bitte små unger suser fram i løypene, mens mor og far stolt betrakter det ørlille skitalentet, som selvsagt har testet løypene siden 6-månedersalderen, og begynte med offpiste før fylte to.

Hashtager som #nature #mindfullness #peace #lovemylife #norefjell #hemsedal #sjusjøen dukker opp overalt på Instagram, og jeg … Vel, jeg befinner meg mest sannsynlig inne. I pysj. Nærmere liggesår enn røde roser i kinnene. Fylt av skam og selvforakt.

Indre Østfold og vårt felles avkom på åtte år er langt oftere ute og tester løypene enn det jeg er. Jeg har nemlig blitt verdensmester i finne på dårlige unnskyldninger for å slippe. Kanskje en gryende forkjølelse som ikke finnes eller en jaktstart i skiskyting på NRK som jeg «må se»?

Slik har jeg vært siden jeg var bitte liten og burde drevet med offpistkjøring etter dagens standarder, men i stedet ville jeg sitte inne å tegne. Det hendte at mor og far fikk lurt meg med på en liten tur i skogsløypene på Brøttum på 80-tallet. Da gikk vi 1,5 km inn til «postkassa». Der skrev vi navnet vårt i en loddbok og var med i trekningen av melkesjokolade, en kilo sukker eller kanskje et par nye skihansker.