Ja, en skal høre/lese mye i det man har klekket ut ungen. Og da ikke bare fra sin egen mor, men gjerne fra andre mødre (og visse fedre) som ser sin besøkelsesrett gjennom tastaturet.
Velmenende råd blanda med små stikk og annet snacks fra alskens mammaer, kom faktisk på ufrivillig besøk helt fra den dagen jeg ble forplanta.
Du kan få brystbetennelse! Å, du er gravid! Husk å spise...Du må ikke...Løper du fortsatt?! Roe ned nå! Babyen din kan bli hjerneskadet om du ikke stopper å løpe.
Og lista fortsetter hva angår ting jeg ble fortalt i svangerskapet. Man går rundt som en levende blink som gravid, og pilene, ja de blir faktisk spissere og spissere jo lenger ut i svangerskapet man kommer.
Med et sprengt hormonlager og følelser utenpå kroppen, kjenner man ekstra godt på de kommentarene som kommer snikende inn i innboksen eller ansikt til ansikt. For min del har det dog gått mest i online-kommentarer, da korona satte en stopper for sosial kontakt da jeg gikk inn i tredje trimester. Men som oftest er det jo også disse som treffer hardest.
- Aldri har jeg tenkt mer på menn
Dobbel barselboble
Vel hjemme fra sykehuset var jeg i dobbel barselboble med få sosiale aktiviteter på blokka grunnet pandemien som herjet ute. Desto mer tid inne, og mer skjermbruk på hu mor. Og diverse meldinger som til stadig poppet opp, i det en flik av det nye babylivet deles.
Ammer du ute? Pass på babyen! Sitter du ute nå, i så lite klær?! Du kan få brystbetennelse! Jeg la bort mobilen. Redd for å gjøre feil. Redd for å måtte forsvare meg konstant. Redd for at jeg som følte meg såpass trygg i egne beslutninger og trygg i meg sjæl, skulle bli til et aspeløv i denne tida.
Ja, ikke nok med at hormonene røska tak i meg hver dag og natt, nå skulle jeg også få kjenne på stikkende kommentarer hver dag.
En knapp uke etter at avkommet hadde kommet til verden, dukka meldingene opp. Jeg mener råd. Gode råd til etterfølgelse. Eller? La oss gå gjennom de klassiske temaene som jeg var gjennom den første tida:
ALKOKOL OG AMMING:
Da det første glasset med vin post baby skulle fortæres, valgte jeg å ikke dele det i sosiale medier. Som regel deler jeg det meste av livet mitt i diverse plattformer, men da jeg allerede hadde fått tilsendt diverse lenker hva angikk alkohol og amming (og jeg satt jo allerede klar med linken til episoden om alkohol og amming til Folkeopplysningen der det snakkes om hvor lite skadelig det konkret er for babyen dersom mor tar seg et glass vin) kjente jeg at jeg ikke orka å ta den kampen. Not worth it! Og skål forøvrig!
BRYSTBETENNELSE
22. mars kom sønnen min til verden, og kort tid etterpå tok jeg meg en trasketur til den lokale stranda. Her nøt jeg dagens lunsj, mens junior sugde seg fast i puppen min under et lite teppe. Jeg satt der ikke lenge, men lenge nok til å ta et lite snapshot. «Amming i det fri!»
Og før jeg visste ordet av det, hørte jeg caps lock-stemmene dundre inn i DM. PASS PÅ SÅ DU IKKE FÅR BRYSTBETENNELSE! DU MÅ IKKE BLI KALD! PASS PÅ SÅ STORM IKKE FÅR SOL PÅ SEG!
Jeg husker ærlig talt ikke så mye av hvordan jeg taklet disse meldingene, for på dette tidspunktet sov jeg knappe 3 timer hver natt. Ja, jeg var i ørska så og si dagen lang.
- Du er bra nok som du er, også med herpes!
SAMSOVING contra EGET ROM
6 uker gammel flyttet Storm på eget rom. Til familiens beste. Hans rom er vegg i vegg med vårt, og ettersom undertegnede våkner av den minste lyd (om Jakob puster ved siden av meg sperrer jeg øya opp), var jeg ikke redd for å ikke våkne av Storm sine babylyder. Han hadde nemlig en tendens til å snorke mellom ammeslaga, noe som betydde null søvn på ho mor den første tida.
Men da jeg i en bisetning nevnte dette i egne sosiale medier, ble det baluba gitt! Å legge Storm på eget rom SÅ tidlig! At jeg turte! Lenker om krybbedød kom seilende inn i innboksen. Koselig lesestoff når man har tatt en beslutning om å legge sønnen på eget rom.
Å SLUTTE MED AMMING
Tre måneder etter fødsel skadet jeg foten min såpass heftig at jeg måtte sykemeldes fra min egen mammaperm. Jeg kunne rett og slett ikke bære på min egen sønn, da jeg ikke skulle belaste benet mitt i det hele tatt. Mannen min Jakob tok over permen, og jeg ble sittende på sofaen i 8 uker.
Følelsen av å ikke kunne ta vare på barnet mitt på lik linje som før, gjorde noe med meg. Jeg ble deppa. Sakte, men sikkert gikk også melkeproduksjonen min ned. Jeg saumfarte nettet, snakket med ammehjelpere, fikk nesespray for å sette i gang produksjonen, men ingenting hjalp. Og jeg ga opp.
Jeg orka rett og slett ikke å stresse mer med å få tilbake melka. Selv om jeg sto støtt i mitt eget valg, fikk jeg stadig vekk meldinger fra folk som lurte på om jeg hadde prøvd ditt, datt og fnatt for å få tilbake melka. «For å amme er jo så…»
Ja, jeg vet. Men vet du hva som er viktigere? At mor har det fint. At mor har energi nok og humør nok til å holde hodet oppe i en hverdag som uansett var ganske så snudd på hodet.
Og lista, den bare fortsetter i det uendelige. Som tida gikk fant jeg også ut at det var en stor forskjell på alle disse rådene som kom og gikk. ( Og ikke visste jeg at det var en del av barsellivet). Ja, de kunne faktisk deles inn i ulike kategorier:
1. Da JEG hadde baby-råd. Disse rådene er basert på selvopplevde hendelser, gjerne fra litt eldre mødre. Noen av de var supre altså, men enkelte var i kategorien UTDATERT og kanskje ikke så gode?
Et av de første rådene jeg fikk var å vekke babyen om natten hvis han ikke våknet av seg selv.
Altså, jeg hadde forøvrig NULL problemer med en baby som ikke våknet av seg selv (hilsen amma natta lang, følte jeg i alle fall sjøl) , men selv jeg som er førstegangsfødende måtte rynke litt på panna av dette! Det må da være jæskla irriterende å bli vekka generelt, uansett om du er baby eller voksen!
2. Ny forskning viser at- råd. Her er det mye gøy altså! Jeg har ikke tall på antall linker jeg har mottatt på diverse forskning, og som regel finner jeg alltid en artikkel som sier det stikk motsatte om jeg faktisk tar meg bryet med å google.
Ja, det er litt som å finne artikler om søtpoteten som er usunn en dag og sunn den neste. Og som nevnt tidligere, det ble litt baluba i innboksen da undertegnede la sønnen sin på eget rom etter seks uker.
Linkene om krybbedød ispedd caps lock-setninger og en god del utropstegn var ikke akkurat en høydare å motta.
3. Mamma/familie-råd. Ja, vi må faktisk snakke om disse også. Å få gode råd fra sin egen mamma eller egen familie, kan stikke rimelig dypt da disse har en tendens til å ikke legge skjul på noe.
«Stine, du må huske på, IKKE, for all del ikke finn på å…» Er det lov å si at det er litt godt at man ikke har hatt muligheten til å ha så mye besøk i år?
4. Strukturert mamma-råd. Her er mammaen som har måka ut 3 barn+, og har struktur på alt i hverdagen sin. Her herjer det råd om ulike matbokser og smarte ting man kan oppbevare babymat i, smarte barneromsløsninger og ja, etc.
Ja, alskens baby hacks om du vil, kommer sprettende inn i DM. Det er jo mange god råd å ta til seg her, men jeg kan gjerne bli mer stressa enn inspirert av alle de smarte babyløsningene.
For her i heimen flyter ting som oftest overalt, og merkverdig nok trives jeg med det. Hybelkaniner+rot+Stine=Sant. Og litt hjemmekoselig da.
5. Hippiemamma-råd. Du har ikke testa sånn lavendelolje duppa i salvie mixa med litt kokosolje med en hint av anis for å få Storm til å sove natta lang?
Her er det mye gøy. gøyere, gøyest. Og spesielt siden jeg bor på Nesodden, kulturhalvøya med trommesirkler der eteriske oljer kan lindre det aller meste.
6. Faktisk gode råd! Ja, de må få en plass på lista disse også! Råd for mammaer som bare vil deg vel og ikke rakker ned på hvordan du eventuelt har valgt å oppdra barnet ditt. Gode råd om lettvint mat man kan stappe i trynet de første månedene for eksempel!
For å oppsummere, alle råd som innebærer hvordan-overleve-de-første-ukene-post-baby, trumfer høyt og blir meget verdsatt.
Ja, tenk om DETTE kunne blitt det nye mammapolitiet a, dere! Folk som hadde fora deg med kun gode oppskrifter på bakverk! Den dagen det skjer, sier jeg ja takk til et nasjonalt mammapoliti!
