EGGDONASJON: Journalist Mina Ghabel Lunde deler sine meninger om eggdonasjon. FOTO: Per Ervland
EGGDONASJON: Journalist Mina Ghabel Lunde deler sine meninger om eggdonasjon. FOTO: Per ErvlandVis mer

Eggdonasjon:

- For vår del, viste det seg også at det å få barn på «vanlig måte» skulle bli en lang og trøblete vei å gå. Men etter ni mislykkede IVF-forsøk har vi ennå ikke gitt opp håpet

Journalist Mina Ghabel Lunde deler sine meninger om eggdonasjon.

Etter mange år som journalist og samfunnsdebattant, og nå som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Når jeg møter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke særlig streng. Tvert imot, mener jeg folk må få gjøre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Når jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal være ganske kompromissløse når det kommer til retten til å kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde få egne barn så lenge det fantes så mange foreldreløse barn i verden. Jeg var fast bestemt på at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert når jeg hørte om folk som gikk gjennom prøverørsforsøk for å lure naturen til å gi dem egenproduserte barn. Herregud, så egoistisk, tenkte jeg.

Men så møtte jeg den store kjærligheten og kastet alle prinsippene på båten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det å møte mannen i mitt liv, og dermed for første gang virkelig å kjenne på lysten til å bli mor, førte til at jeg gjorde meg nærmere kjent med de ulike alternativene å bli mor på. De gamle prinsippene viste seg å være bygget på et noe naivt og lite opplyst verdensbilde.

For det første skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den berømte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke nødvendigvis følge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke sånn at man bare bestemmer seg for å adoptere og vips, så leverer storken et nyfødt barn på døra. For vår del, viste det seg også at det å få barn på «vanlig måte» skulle bli en lang og trøblete vei å gå. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsøk senere, har vi ennå ikke gitt opp håpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vår erfaring fra de fire siste årene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for å kunne lage et barn. Og at hvis det ikke går med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – så kan vi reise til en klinikk i utlandet og få eggdonasjon. Jeg sier «mistenker» fordi vi ikke vet. En undersøkelse som kunne gitt oss svaret på det, såkalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Undersøkelsen kan i samme slengen komme i skade for å vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirådet, med Kristin Halvorsen i spissen, er så engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere år av livet sitt og hundretusenvis av kroner på noe som kanskje er umulig.

Våre lovgiveres høye moral stikker altså kjepper i hjulene våre hele veien. Ikke får vi vite hvor feilen ligger og vi får heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til å bøte på den eventuelle feilen. Men hvis vi på et tidspunkt bare bestemmer oss for å ta en wild guess på at mine egg er av dårlig kvalitet, har alle de legene vi så langt har møtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved både offentlige og private klinikker anbefaler norske par å gå for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter å reise til utlandet for å få en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjønner heller ikke de hvorfor det er lov å donere sæd, men ikke egg. De er tett på pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger på å oppfylle drømmen om å bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirådet.

Så hva er årsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar på denne uken, da programkomiteen i Høyre gikk inn for fortsatt å forby eggdonasjon i Norge.

– Det har alltid vært slik at den som føder deg, også er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde «tvilt» seg frem til et nei. På Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn først er trygt når det vet at kvinnen som har båret det frem og er dets mor, også er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt å melde, pisset dermed vår statsråd på alle som har blitt til ved sæddonasjon, de som av ulike årsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn - inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sør-Korea. Han devaluerer deres trygghetsfølelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mødre er mindre sterk enn den mellom barn og mødre som er genetisk forbundet. Mindre høyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjør forskjell på sæd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke får til å lage barn har mulighet til å «låne» bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke får lov til å gjøre det samme. Men det er også et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen:

Når forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjørende trygghetsfaktor, må det bety at det ikke er så farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sæddonasjon er lov og barnet ikke har rett til å få vite sitt genetiske opphav før fylte 18 år. Norges lover sier altså i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall på Stortinget for en lovendring på dette området, men her skal ingen gleder tas på forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven på sin side. Sanner som sier at «teknologien tillater oss å ta i bruk stadig nye metoder for å løse helsemessige utfordringer, men vi må spørre oss selv om vi bør åpne denne døren» og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke bør. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Høyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir å tillate surrogati. Som om dét er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se på som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan få en situasjon der et barn har én genetisk mor, én surrogatmor og én sosial mor. For det første er det et søkt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva så? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, må det vel være opp til voksne mennesker selv å bestemme hva de skal gjøre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene øyeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufødte barnet at vi ikke får lov å donere egg eller bære frem en annen kvinnes baby, i det neste øyeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralfølelse får avgjøre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet så inderlig godt at uansett hvordan i helvete - eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sør-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vårt blir til, vil vi elske det høyere enn himmelen og enda litt til.​

LES OGSÅ: «Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: