Fredag 24. juni 2022 står som en mørk merkedag i amerikansk historie - da vedtok nemlig amerikansk høyesterett å fjerne den føderale retten til selvbestemt abort på nasjonalt niva, og går dermed flerfoldige tiår tilbake i tid. Nærmere bestemt 49 år.
Ifølge Amnesty er det «dermed opp til hver enkelt delstat i USA å fastsette sin egen abortlovgivning». Nå er det opp til hver enkelt stat å bestemme om kvinner skal få kunne ta abort.
Dette betyr med andre ord at kvinner som er blitt uønsket gravide, enten som følge av frivillig samleie, eller i verste fall voldtekt og incest, ikke lenger har mulighet til å få utført abort på trygg - og lovlig måte.
Jeg har selv fått utført en abort, og har kjent på kroppen hvor brutalt og jævlig en slik prosess kan være, og jeg tør ikke å tenke på hvordan det nå blir for kvinner i enkelte delstater i USA dersom en uønsket graviditet oppstår.
For selv om retten til selvbestemt abort nå fjernes i enkelte delstater, er det ingen tvil om at det kommer til å utføres aborter også der - og da under utrygge og livstruende forhold.
- Vi må tørre å snakke om abort
Abort er en svært tøff prosess
Vi skal ikke gå lenger tilbake i tid enn til midten av 70-tallet, da det å få utført en abort var ulovlig her i landet. Den 1. januar 1976 trådte loven om svangerskapsavbrudd, den såkalte abortloven, i kraft her til lands, og ble vedtatt av Stortinget i mai 1978.
Loven bestemmer at «gravide kvinner selv kan avgjøre om de skal ta abort, så lenge det kan skje før utgangen av tolvte uke i svangerskapet og det ikke er medisinske grunner som taler mot det».
Det var ikke før jeg selv fikk utført en abort i 2014, at jeg innså hvor heldige vi som har tatt valget om å avslutte en graviditet egentlig er, og ikke minst hvilken kamp kvinnene før meg har kjempet.
En kamp som nå, i USA, blir tråkket på og så til de grader undergravd av amerikansk høyesterett.
Jeg kan bare snakke for meg selv, men det å ta en abort, uansett hvor klar man er på at det er det som er det mest riktige å gjøre, er en svært tøff prosess. Både fysisk og mentalt. Jeg var totalt uforberedt på hva jeg skulle gjennom. Jeg visste ikke en gang hvem jeg skulle ringe for å få satt opp en time eller hvor en abort ble utført.
Jordmor: - De aller fleste som har tatt en abort, lever godt med det
Et kjapt google-søk peilet meg inn på Ullevål sykehus, og her kom jeg i kontakt med et helt fantastiske helsepersonell som midt i den vonde situasjonen, ga meg en enorm trygghet og støtte.
Samtidig som jeg var i abortprosessen, i januar 2014, herjet debatten rundt daværende statsminister Erna Solberg og den daværende regjeringens forslag om at fastleger skulle ha rett til å nekte å henvise kvinner til abort.
«Fastleger skal kunne reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, først og fremst abort», skrev NRK i januar 2014.
Selv deltok jeg i demonstrasjonene i 2014 via sosiale medier. Da var det to måneder siden jeg hadde utført den frivillige aborten:
Jeg følte jeg var en statist i et politisk spill. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde vært for meg om jeg hadde møtt en lege som ikke viste forståelse for det valget jeg hadde tatt. Eller en sykepleier som ikke hadde gitt meg en støttende hånd da jeg kledde på meg sykehusskjorten. Strøk meg over kinnet rett før jeg pustet inn narkosen. Eller holdt meg i hånden da jeg våknet opp igjen av min egen gråt.
For ikke å snakke om hvordan det hadde vært om en slik prosess hadde vært ulovlig.
Heldigvis ble det absurde forslaget fra regjeringen Solberg raskt trukket tilbake, men det nye lovforslaget skapte engasjement på sosiale medier, og på kvinnedagen i 2014 ble det også arrangert en storstilt demonstrasjon i hovedstaden. Men dette blir bare barnemat sammenlignet med den kampen kvinnene i generasjonene før meg har kjempet. Dét må være lov å si.
Derfor gjør det vondt langt inn i sjelen å tenke på hva jenter og kvinner som nå er midt i en abort-situasjon i USA, og de som en dag kommer til å være der, må gå gjennom av ekstra påkjenninger - nå som abort blir ulovlig i flere delstater.
Cecilie vokste opp med psykisk syk mor: - Vi snakket om veldig mørke ting
Kvinnene ønsket selv å ta avgjørelsen om abort - ikke «de gamle gubbene»
«Allerede» i 1964 ble det innvilget ny lov i Norge om at abortsøkende kvinner måtte fremme sin sak for en legenemnd (hovedsakelig bestående av to mannlige leger) som skulle avgjøre om en abort kunne tillates i hennes tilfelle. Det vil si at kvinnen som ønsket å avbryte svangerskapet måtte legge frem saken sin selv, og satse på at «de gamle gubbene» var på hennes side.
«Gamle gubber» som vi nå ser likhetstrekk med blant dommerne i amerikansk høyesterett.
Det var flere kvinner som hadde vanskeligheter med å forholde seg til denne loven, og mange mente at det var kvinnene selv som måtte ta denne avgjørelsen - ingen andre. På slutten av 60-tallet begynte det som skulle bli en lang kamp for å få innført loven om selvbestemt abort. Kvinnebevegelsen var sterkt engasjert, og det ble avholdt store demonstrasjoner flere steder i Norge. De møtte selvfølgelig massiv motstand, spesielt fra kirken, men kvinnene og kvinnegruppene ga seg ikke. En lovendring måtte til.
Kampen for selvbestemt abort varte i 65 år, og det er ikke før du ligger der - i et rom med sykesenger på rekke og rad omringet at jenter i samme situasjon - at du innser at du, ironisk nok, er heldig. Du slipper hånlige bemerkninger. Du slipper å legge frem saken din for en nemd. Og du slipper å ty til en strikkepinne.
Denne våren kunne vi feire at det er 44 år siden loven om selvbestemt abort ble vedtatt på Stortinget - og det er på sin plass å rette en stor takk til de som gikk i bresjen for oss andre som kom etter.
Men det er med en bismak at årets «feiring» markeres, når vi nå ser at våre venner i vest velger å innskrenke kvinners elementære rettigheter når det kommer til det å råde over egen kropp og eget liv.
Til info: deler av denne kommentaren ble skrevet våren 2018, men den er nå blitt oppdatert i kjølvannet av avgjørelsen tatt av amerikansk høyesterett i juni 2022.
Øvrige kilder: Kvinnehistorie.no og Norsk Helseinformatikk
