Etter noen regnfulle morgentimer tittet endelig solen frem på formiddagen tirsdag 11. september 2001. Jeg var 14 år, gikk i 9. klasse og var på vei hjem fra skogdag med skolen.

Jeg visste lite om verden der ute. Jeg hadde riktignok fått med meg borgerkrigen i Jugoslavia som herjet på 90-tallet, at «alt» kunne kollapse ved midnatt natt til 1. januar 2000, og ikke minst hadde jeg akkurat vært vitne til at «den utagerende alenemoren fra Kristiansand» endelig fikk kronprinsen og halve kongeriket.

Jeg kommer fra en familie som alltid har vært opptatt av å holde seg oppdatert på nyhetsfronten, så da jeg kom hjem i 14-tiden var det ingenting nytt med den karakteristiske amerikanske CNN-stemmen som flommet ut av TV-en.

Men det var likevel noe som skurret.

Stemmen som snakket bar preg av angst og redsel. Jeg forsto deler av hva den amerikanske TV-ankeren sa: «One airplane has struck the World Trade Center». Jeg kjente igjen de to høye, ranke bygningene fra TV-serier og filmer jeg hadde sett, men utover dette hadde jeg ingen kunnskap om hva de symboliserte.