Ingeborg Heldal:

Fra kreppapir til croissant

Selv om jeg nå nærmer meg en alder hvor det å bli et år eldre ikke nødvendigvis er forbundet med udelt eufori, tenker jeg at pappa har rett i det han pleier å si: «Alternativet er verre.» Så jeg tillater meg å glede meg skikkelig til bursdagen min hvert eneste år.

<strong>INGEBORG HELDAL:</strong> Ingeborg mimrer tilbake til de klassiske bursdagene hun hadde på 80-tallet. FOTO: Astrid Waller
INGEBORG HELDAL: Ingeborg mimrer tilbake til de klassiske bursdagene hun hadde på 80-tallet. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Da jeg var liten, var bursdag forbundet med en så intens forventning at jeg nesten ble fortært innenfra. Gledesklumpen i magen fratok meg søvn, og jeg var spent som en stålfjær da dagen endelig opprant. Og med god grunn. Moren min var nemlig en MESTER i å lage barneselskap. Og dette var lenge før folk leide sirkustelt, privatfly, hoppeslott, klovner, privat fotograf, Insta-vegg, spaavdelinger eller partybusser til den håpefulle jubilanten. Vi snakker 1980-tallet med begrenset budsjett og det du klarte å lage selv. Og min mamma var den flinkeste av alle til å lage bursdag!

Aller best husker jeg nok niårsdagen min. Jeg hadde som vanlig invitert alle jentene i klassen til selskap. Mamma lagde pizza og sjokoladekake i langpanne (hun lagde mest sannsynlig verdens beste langpannesjokoladekake) – og vi hadde solo og cola i store flasker, slik at de dristigste kunne blande 50/50. Men hovedgrunnen til at jeg gledet meg ekstra til akkurat denne bursdagen, var ikke maten eller kakene. Jeg gledet meg så de store brillene dugget, fordi jeg og mamma hadde laget kyser til alle gjestene. Ja, du leste riktig. Sånne «Det lille huset på prærien»-aktige kyser i hvit papp dekorert med rødt og grønt kreppapir langs kantene. Stolt som en hane kunne jeg dele ut hjemmelagde kyser til alle gjestene.

Jeg husker ikke en eneste gave. Mest sannsynlig var det noen tiere i en konvolutt (tikroningen var fremdeles en blå lapp den gangen), kanskje en «Britta og Silver»-bok eller noen fine viskelær til samlingen. Men det var ikke viktig. Det jeg husker, er meg og alle de andre jentene i klassen sammen rundt langbordet – i hjemmelagde kyser. Jeg får fremdeles klump i halsen når jeg ser bildet fra den bursdagen. Det glade og stolte fjeset mitt innrammet av knallgrønt kreppapir med stor sløyfe under haken.

Siden den gang har det vært mange ulike former for feiring, dog aldri noen med kreppapir eller kyser involvert. De siste årene har bursdagen min stort sett bestått av å bli «vekket» av to bustete troll (mann og sønn), som er MYE trøttere enn meg om morgenen, men likevel har satt på vekkerklokke. Jeg kniper øynene igjen og later som jeg sover, mens de to lister seg rundt og tror de er stille (men selvsagt bråker helt hjelpeløst mye) samtidig som de forbereder kaffe og croissant på senga. Jeg later selvsagt som jeg sover helt til de står ved sengekanten og roper «gratulerer med dagen», selv om jeg har vært våken siden lenge før alarmen på nattbordet på andre siden av senga gikk. For det er sånn bursdagsskuespillet er.

Jeg føler meg veldig heldig som har folk i livet mitt som liker meg så godt at de anstrenger seg for at jeg skal få en fin bursdag, enten det innebærer å gå grytidlig ut for å kjøpe den gode kaffen jeg liker så godt, eller å bruke timevis med papir og saks for å ferdigstille femten kyser! Og selv om jeg nok føler at toget for kyser av kreppapir har gått for min del, er det mulig jeg tillater meg å blande solo og cola i kveld, sånn bare for å feire litt ekstra!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer