Fripass for kvinner som sier hva de vil om menn

Kvinner som retter pekefingeren mot menn og kaller dem ubrukelige, blir kontraproduktivt i kampen mot stereotypiske kjønnsroller.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Hvorfor imponeres vi kvinner over ting som bør være et absolutt minimum?» spør Chirstina Fraas i sin kronikk i NRK: «Fripass for ubrukelige menn».

Fraas slår fast at hun er ferdig med å skryte av menn som «praktiserer samtykke, finner klitten og i tillegg er emosjonelt tilgjengelige», og mener vi opprettholder stereotypiske kjønnsroller i ny forpakning ved å rose menn for å kunne «vaske opp, lage mat og vise empati».

Paradokset, slik jeg ser det, er at Fraas selv opprettholder stereotypiske kjønnsroller ved å rette pekefingeren mot menn og kalle dem ubrukelige. Nok en kvinne som skal fortelle menn hvordan de kan bli bedre mennesker (altså fungere mer som vi kvinner gjør) i en tekst fullstendig blottet fra tanken på å snu pekefingeren mot eget kjønn i et par sekunder.

I fem år har jeg skrevet om samliv, sex og relasjoner, og på mange måter nærmest livnært meg på å utforske forskjellene mellom menn og kvinner. I tillegg har jeg podcasten «Hun vs han», hvor jeg og eks-kollega Adrian Møller Haugan diskuterer ulike tema fra et manns- og kvinneperspektiv.

Som at menn får skryt for husarbeid som kvinner gjør i stillhet. Eller at menn som evner å snakke om følelser, beholder dama si. Og at single menn på 35+, er urettferdig mer attraktive på markedet enn single kvinner på 35+.

Jeg synes med andre ord at Fraas har noen gode poeng, og jeg irriterer meg også over at menn ofte får ros for gjennomføring av hverdagslige oppgaver som kvinner bare får unnagjort mellom slaga.

Samtidig spør jeg meg selv: Hvem i all verden er det Fraas baserer disse beskrivelsene på? Hvilke menn har hun datet?

Mennene jeg kjenner

For hvis dette er hennes etterlatte inntrykk av menn, får jeg lyst til å invitere Fraas på middag med de mennene jeg kjenner. For ordens skyld, de opererer under falske navn:

Jeg vil at hun skal hilse på Henrik, som har vært sammen med kjæresten sin i seks år. De har barn sammen, og hun har slitt psykisk siden barnet ble født for tre år siden. Han har vært der som en bauta for henne, og for barnet, og jeg tror ikke han husker sist han satte sine egne behov først.

Så kan hun jo få hilse på Thomas, som da han fikk ny jobb og bedre lønn, øyeblikkelig gikk til innkjøp av en elsykkel til kjæresten sin, fordi hun ønsket seg det og ikke hadde råd selv fordi hun var student. Som planlegger alle ferieturer de er på, og legger inn aktiviteter han vet hun liker.

Eller Mikkel, hvis samboer bestemte seg for, samme dag som de flyttet inn i sin nye leilighet, at hun ikke likte møblene hun selv hadde kjøpt. Eller fargen på stueveggen - som hun selv hadde valgt. Så han måtte sørge for at møblene ble hentet, samt å få malt den stueveggen i en helvetes fart, fordi hun var gravid og «ikke orket tanken på å amme et barn med den fargen i stua».

Eller kanskje hun kan få hilse på min kollega Geir, som er tobarnsfar og som flere ganger i uka forsvinner inn på et møterom for å ta en telefon. Som ender opp med å jobbe overtid, og som har glemt å hviske ut forklaringen bak den ekstra timen på kontoret: Et brøkstykke han skrev opp på tavla med mål om å forklare den fortvilte femteklassingen sin over Facetime hva en fellesnevner er.

Hun kan få ta en kopp svart kaffe med min egen far, som spurte oss om hva vi hadde lært på skolen hver eneste dag, og som satt rolig å hørte på mens jeg forklarte om vulkanutbrudd, før han tilføyde litt ekstra kunnskap.

Og helt til slutt så kan hun jo få hilse på kjæresten min, som spurte meg om jeg ville ha syltetøyet over eller under brunosten da vi spiste boller i går. «Over, selvsagt,» sa jeg, som om det bare finnes én måte å gjøre det på. Men det poengerte han ikke, han bare smurte syltetøyet jevnt utover i et tynt lag, slik jeg vil ha det.

Boller som han forøvirg tok opp fra fryseren og skulle til å legge i ovnen, men fikk beskjed om at det var bedre å tine dem i mikroen. Han poengterte ikke det heller, bare la dem på defrost i mikroen.

Boller som jeg glemte å ha kardemomme i, så de er egentlig litt tamme i smaken, men det nevnte han ikke før jeg kommenterte det selv, hvorpå han sa at «ja, det kan vi ha i neste gang, men de var gode likevel».

Boller vi spiste i hengekøya på verandaen, som jeg uansett hvor mange ganger han lærer meg det, aldri klarer å henge opp riktig. Så han må henge den opp på nytt igjen selv, hver eneste gang. Men selv dét poengterer han ikke.

Biologi, hormoner og hjerne

Poenget mitt er at vi er forskjellige, kvinner og menn. Og vi kommer ingen vei ved å påpeke menns udugelighet i gjøremål vi kvinner har bedre forutsetninger for å være best på.

Og da mener jeg naturligvis ikke at kvinner er bedre på å skifte sengetøy enn menn, men kanskje er vi bedre på å se når det må gjøres, fordi alt skal passe inn i en timeplan bare vi har oversikt over.

Og hvorfor er det slik? Hvorfor er det som regel kvinnen som sitter med hovedansvaret for den timeplanen? Jo, det har jeg landet på at må handle om tre ting: hjerne, hormonnivå og biologi.

De lærde strides, men mye forskning peker mot at kvinnehjernen er flinkere til å multitaske enn mannehjernen. Samtidig er menn, med langt høyere testostoronnivå enn kvinner, langt mer villig til å ta risiko – både til hverdags og i førersetet bak en fet bil.

I tillegg vil jo steinalderkvinnen i all hovedsak fokusere på å føde friske barn og sørge for at de blir voksne, mens steinaldermannen ønsker å spre sæden sin, få mange avkom og beskytte dem fra sult og farlige dyr.

Ok, hva blir resultatet av dette i vår travle hverdag i 2021?

Jo, da jobber kvinnen på, med sin multitaskende hjerne, for å hindre at noe skal gå galt, som å komme for sent i et foreldremøte, gå tom for melk til frokost eller, gud forby, få stygge blikk fra andre mødre i barnehagen for å ha glemt sitteunderlag til turdagen.

Mannen blir raskt liggende bakpå, hovedsakelig fordi han 1) ikke bryr seg så mye om stygge blikk fra andre mødre i barnehagen og 2) ikke greier å tenke på like mange ting samtidig som kvinnen han bor med.

Mer action, mindre prating

Fraas ble til slutt sammen med en jente, og er nå i et forhold hvor de er «to som lytter, og to som tar like mye ansvar i hverdagen».

Fraas går langt i å antyde at livet med jentekjæreste, rett og slett er bedre enn livet med guttekjæreste,. Blant annet legger hun frem sin egen teori om at kvinners sexlyst faller i lange parforhold fordi hun slutter «å imponeres av at han (hold deg fast) tørker av kjøkkenbenken».

Det stemmer at det finnes mange teorier om kvinners fallende sexlyst i lange forhold. Den verdenskjente parterapeuten Esther Perel mener det handler om noe så enkelt som dette: Kvinner ønsker seg lidenskap og spenning, de vil ut av det trygge og inn i det ukjente.

Menn, derimot, er ofte fornøyde med å ligge med kona si tre ganger i uka. De har lyst på henne selv om de har sett henne naken en milion ganger før. Sex er digg uansett.

Årsaken, ifølge sexologene? Testostoronet. Litt mindre prating og litt mer action, rett og slett. I stedet for å snakke om den skitne oppvasken på kjøkkenbenken, så ligger man sammen ved siden av den.

Dårlig menneske, ikke dårlig mann

Jeg vet ingenting om hvordan det er å være sammen med ei jente, men jeg tror ikke det faktum at man blir sett og hørt av kjæresten sin, handler så mye om kjønn som det gjør om mennesket.

Jeg avslutter med et vennlig innspill til kvinner som eventuelt måtte kjenne seg igjen i Fraas sin beskrivelse av menn som ubrukelige, egoistiske og respektløse overfor kvinner:

Ikke forelsk deg i et drittmenneske!

Jeg var singel i fem år før jeg traff kjæresten min, og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen av menn som uduelige vesener som verken kan vaske opp eller «finne klitten». Jeg har aldri vært nødt til å snakke om samtykke eller respekt, hvis noe snakker jeg oftere med gutter som blir manipulert og overstyrt av dama si.

Det var vel heller ikke gutter som hadde samlet seg i en Facebook-gruppe for å henge ut damer fra Tinder, det var gjerne motsatt. Ei heller er det menn som legger inn høydekrav i Tinder-bioen sin, igjen: Det er gjerne motsatt.

Jeg får ofte spørsmål, som regel fra lyttere av podcasten, fra helt vanlige menn i 30-årene om hva de skal gjøre for at ei dame ikke skal velge dem bort til fordel for en rikere, mer selvsikker mann uten viker.

Forskning viser at kvinner tiltrekkes av selvsikre og handlekraftige menn. I tillegg er det altfor mange som jakter i samme marked. Kvinner søker oppover, i inntekt, utdanning og sosial status. Der blir det etter hvert få menn igjen, og de «beste» brukes om igjen.

Sannheten er at «de beste» fort befinner seg et helt annet sted. De sitter hjemme, de, med nyskiftet sengetøy og biff for én til middag. Så prøv gjerne å date en av dem, så skal du se at du blir sett og hørt og det som er.

Og så får du velge da, kjære kvinne, om du tåler å ligge tre hestehoder foran resten av livet. Da får du ting på din måte. Eventuelt kan du jo spise bollen med syltetøyet under brunosten, jeg har hørt at det også skal være godt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer