For cirka 7 år siden var jeg tilstede på min aller første babyshower. En eim av alko, x antall ballonger fra Ballon Company samt en bleiekake som tok bokstavelig talt kaka, slo i mot meg i det jeg entra leiligheten til min «nå er jeg så ferdig med å være gravid» poppeklare venninne som snart skulle presse ut både en baby og en morkake.

Men først skulle en gigantisk bleiekake fortæres, og nogenlunde like bodyer i størrelse «denne passer i max tre dager» skulle overrekkes brura, jeg mener den høygravide.

Hovedrolleinnehaveren av dagens babydusj satt godt planta mellom sine noe påseila venninner mens svetten pipla ,og selv forsynte hun seg som smått av bleiekaka før kvalmen tok overhånd og dobesøkene hennes økta i takt med volumet på gjestene. I et nanosekund tok kunne jeg nesten forvekslet denne babydusjen med et utdritningslag, jeg mener utdrikningslag der the guest of honour selv ikke koste seg like mye som resten av gjengen.

Mamashower

Årene gikk, og da jeg selv satt på dass med en pinne i hånda, var aldri babyshower noe jeg satt og venta på, ei heller gleda meg noe nevneverdig til. Og ettersom en flaggermus i Wuhan førte til en verdensomfattende pandemi rett før fødsel, var ikke akkurat sammenkomster noe som var ønsket.