Ingeborg Heldal:

Gjensyn med eksen

Of all the blåtrikks in all the towns in all the world – he walks into mine …

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Vi sitter vis-à-vis hverandre. Begge smiler litt anstrengt. Vi var kjærester en gang. Så vidt jeg kan huske, var vi skikkelig, skikkelig forelsket også. Bundet sammen så intenst som bare to hormon-ko-ko tenåringer kan bli, med store følelser og gester som til slutt gjorde oss begge så utmattet at det endte i et stygt, litt såpeoperaaktig brudd, med ingredienser som utroskap (han), grining (meg), høylytte, uverdige scener i kantina på skolen (meg) og grafiske hevntanker (meg).

Det er lite som minner om store gester og ko-ko-hormoner denne tirsdags morgen. For nå er det eneste som binder oss sammen, at vi begge gikk på 11-trikken til Kjelsås på nøyaktig samme tidspunkt, enda det går trikk omtrent hvert fjerde minutt. (Of all the blåtrikks in all the towns in all the world he walks into mine …)

Så da sitter vi der, da, mot hverandre i en firer, så nære at det er helt umulig å overse den andre, beklemte og med anstrengte, stive smil. Begge lurer nok på hva i all verden det var vi snakket om den gangen for nesten 30 år siden, da døgnet liksom ikke kunne få nok timer. For etter det første kleine: «Oi, men hei, er det den karen! Det var jammen lenge siden. Hehe …» blir det stille. Lenge. Han kremter litt, jeg flytter det ene kneet over det andre. Begge vrir seg litt på setet, og av og til møtes blikkene våre nervøst. Han har fått skjegg og dype rynker i pannen. Jeg tipper han tenker at jeg har lagt på meg og fått veldig mange kråketær rundt øynene siden sist.

Det er jeg som knekker først. Jeg fikser ikke den nervøse stirringen, og stillheten bryter meg ned sekund for sekund Det kjennes ut som overleppen har festet seg i tannkjøttet, så lenge har jeg smilt. Så jeg knekker: «Fint vær i dag, da», sier jeg. Han kikker takknemlig ut av vinduet, og ser det samme som meg. Tung, grå himmel, som ser ut som den kan bryte ut i regn hvert øyeblikk.

Etter det gir vi opp begge to. Han sier bare fort «ha det» da han går av (jeg mistenker at det er minst tre stasjoner før han egentlig skal). Og jeg blir sittende og tenke på hvor rart det er at noen som en gang var den viktigste i livet ditt, plutselig er en fremmed du ikke har noen ting å prate med om, selv når du er velsignet med relativt gode talegaver, som jeg jo føler at jeg er. Eller kanskje er det ikke så rart?

Ble man valgt bort for nesten 30 år siden, var det vel en grunn til det. Hvis jeg treffer på ham, skal jeg bare smile (uten å feste leppen i tannkjøttet), sette meg lenger bak og tenke for meg selv (siden jeg er i gang med sitater fra Casablanca): «We’ll always have uverdige scener fra kantina.» Vi trenger bare ikke å snakke om det.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer