Hjemmetrening

Glem garasjegym - nå er det boden som gjelder

Takboksen og malingspannene måtte ut. Nå er det meg og romaskinen i boden. Enn så lenge.

<strong>HJEMMETRENING:</strong> Boden er den nye garasjegymmen hjemme hos journalist Benedicte. Hvor lenge kan det vare? Foto: All Over Press
HJEMMETRENING: Boden er den nye garasjegymmen hjemme hos journalist Benedicte. Hvor lenge kan det vare? Foto: All Over Press Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det er lett å gjøre narr av sånne som meg. Vi som har tenkt at det «bare» er å snøre på seg joggeskoene og legge ut på en alenetur i nærområdet, etter hjemmekontor og barnelegging. Eller følge et treningsprogram på Youtube eller Instagram eller hvor som helst - de popper jo opp overalt disse forslagene til fysisk aktivitet som visstnok er raske, effektive og tøffe - alt jeg ikke kan skilte med til daglig.

Så skjer det som måtte skje. At jeg i et øyeblikk av stillesittingsdesperasjon og akutt «nå-starter-mitt-nye-og-bedre-jeg»-eufori, befinner meg i en budrunde på en altfor dyr romaskin på finn.no.

- Det er helt vilt nå. Det finnes ikke hjemmetreningsutstyr i butikkene lenger. Alt er utsolgt, forteller selgeren meg, da han kan fortelle at noen allerede har bydd en tusenlapp mer enn det jeg inntil for ti minutter siden aldri hadde sett for meg å betale for noe annet enn en langweekend i Køben, en designveske eller brudekjole.

Så for at en Consept 2 DPM5-rowing machine skulle bli min, måtte jeg altså involvere meg i en budrunde. Og er det én ting jeg av erfaring vet, så er det at her kicker reptilhjernen min inn. I alle fall kjennes det ut som et nedarvet instinkt, at en budrunde er noe jeg MÅ vinne. (Det finnes medlemmer i nær familie som har vurdert å slette tilgangen min til diverse nettbaserte auksjonstjenester, men som den fighteren jeg er har jeg kjempet for min rett til å by på både lamper, vaser og en og annen antikk silkekimono når det måtte passe meg.)

Uansett. Jeg vant. Romaskinen ble min. Mitt nye liv kunne begynne. Og en plan om tre ut av leiligheten i slutten av juni som en «fit» fugl fønix - begynte å ta form.

Men først måtte jeg finne ut hvor den skulle stå. Stua var uaktuell. Jeg hadde ikke kjøpt noe sammeleggbart ræl dessverre, så enten måtte datteren min på to få lov til å delta i all våkentid, eller så måtte jeg og romaskinen min finne en annen løsning.

Å benytte meg av fellesarealet på loftet kunne vært et alternativ, men dessverre har en voldtektsscene fra tørkeloftet i Lars Saabye Christensens Halvbroren gjort akkurat dèt umulig. Det kjente jeg da jeg gikk opp på befaring, og blafrende sengetøy sendte pulsen rett til værs av helt andre årsaker enn trening.

Loftet kunne jeg altså glemme. Da sto jeg igjen med ett alternativ. Storboden i kjelleren. Blant gamle malingsspann, diverse sportsutstyr, plankerester og reisesenger for små og store - skulle jeg plassere min Consept 2 DPM5.

I et rom jeg aldri hadde tilbragt mer enn kanskje tolv minutter, (på jakt etter juletrebelysning for eksempel) skulle jeg nå ro tusenvis av kilometer. Ja, for hvor langt må man egentlig ro, eller hvor mange timer må jeg tilbringe på denne maskinen for å forsvare tusenlappene jeg hadde svidd av? Mer en tolv minutter hver adventstid i hvert fall.

Trene med edderkoppene

- Er du klar over hvor mange som har nedstøvede ergometersykler og tredemøller stående omtrent ubrukt? Det er jo bare fotballfrue som klare å trene hjemme over tid. Jeg tror du og romaskinen din blir en kortvarig affære.

Det var en av venninnene mine som i Ibsensk-stil pleide å ta fra meg diverse livsløgner.

- Du har jo ikke et treningsrom en gang? Og ikke blogger du heller. Da er det enda dårligere odds for å lykkes. Skal du liksom gå ned til edderkoppene for å trene? Seriøst?

- Svaret er ja. Det er akkurat det jeg skal. Og jeg trenger ikke blogge om det heller. Faktisk ser jeg på det som et feministisk prosjekt, påsto jeg.

- Jeg overtar det rommet som har vært forbeholdt mannen, i hundrevis av år! Ut med verktøy som ikke er i bruk, ødelagte gressklippere og golfsettet som bare står der. Nå er det jeg som skal ha egentid i boden, var mitt slagkraftige svar, før jeg la til:

- Jeg elsker å ro. Det gir meg styrke og kraft og hele paketet! Det er perfekt trening, og uavhengig av formnivå kan alle oppleve stor progresjon selv med relativt korte økter, sa jeg og leste opp stikkord fra brosjyren jeg hadde foran meg, med litt spakere røst enn jeg hadde sett for meg.

- Lykke til da! Vi er en gjeng som skal drikke vin i hagen etterpå, det er plass til deg også, avsluttet venninnen min, uten å være klar over at hun ga meg et slags dolkestøt.

For mens samfunnet sakte, men sikkert går mot normaltilstand, mens vennene mine samles på uteserveringer og på balkonger for en skål, velger jeg altså å gå ned i kjellermørket, vekk fra lyset, inn i min svale, dunkle kjellerbod for å rigge meg til på romaskinen.

<strong>BILDEBEVIS:</strong> Sendt til min kritiske venninne. Foto: Meg selv
BILDEBEVIS: Sendt til min kritiske venninne. Foto: Meg selv Vis mer

For hvert tak jeg tar, hver meter jeg tilbakelegger, regner jeg i hodet på hvor langt jeg har igjen før denne overprisa ensomshetsmaskinen er nedbetalt.

Ganske kjapt ble jeg enig med meg selv om at 1 krone meteren må være en fair pris. På den måten er det bare et par økter igjen til 10.000 meter er passert, og jeg kan forlate tussmørket i boden og melde meg på livet igjen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer