RETRO IS THE NEW BLACK: OK, så er kanskje ikke journalisten fullt så tilårskommen at svarthvitt var medieformatet, men treski var faktisk standardutrustningen for mange på 80-tallet på den årlige skidagen. FOTO: NTBScanpix.
RETRO IS THE NEW BLACK: OK, så er kanskje ikke journalisten fullt så tilårskommen at svarthvitt var medieformatet, men treski var faktisk standardutrustningen for mange på 80-tallet på den årlige skidagen. FOTO: NTBScanpix. Vis mer

KK mimrer

Gymlæreren kom i glidende skøyteteknikk og pisket oss opp med trusler om nedsatt i orden

Husker du skidagen på ungdomsskolen? For enkelte ble det begynnelsen på slutten. Hvert fall hva popularitet angikk.

Skidag. For noen var det dommedagsvarsel.Tre mil over fjellet?! Uten retrettmulighet? Skulle skolebussen plukke oss opp på den ANDRE siden av fjellet? Og HÆ! Telte ikke de 30 kilometerne med på skikortet engang (siden det ikke var frivillig aktivitet)?!

For andre var den årlige skidagen en mulighet til å få skinne i alle sine alpine fasetter. Spenne på seg nyvinningen glassfiberski, trekke opp en velsmurt glidelås i nylonjskijakken – og legge ut, med resultatlisten fra onsdagsrennet som en frisk vind i ryggen.

Selv befant jeg meg et sted midt imellom. Onsdagsrennet hadde ikke gjort mye for meg. Når vi sparket innom postkontoret hver torsdag etter skolen for å sjekke resultatlistene, var jeg alltid kommet på siste plass. Men en gang kom jeg på første. Jeg husker at det så pent ut. Dersom smarttelefonen hadde vært oppfunnet ville jeg tatt et bilde. Av bare den ene raden. I dag har jeg nesten glemt at seieren skyldtes at det kun var en startende den onsdagen. At alle de andre var bortreist.

LES OGSÅ: Hmmm hva skal vi kalle henne? Jeg har det! Mus i fleng!

ANTIKVARISK: Det var faktisk fortsatt noen som brukte treski på 80-tallet, og de gikk fint an å gå på. Men treski holdt neppe til plassering på onsdags-rennet. FOTO: NTBScanpix.
ANTIKVARISK: Det var faktisk fortsatt noen som brukte treski på 80-tallet, og de gikk fint an å gå på. Men treski holdt neppe til plassering på onsdags-rennet. FOTO: NTBScanpix. Vis mer

Men nå var det skidag og målet var jo ikke å gå fort, som læreren sa. Jeg hentet treskiene fra garasjen, smurte med stearinlys, og satset på god glid. Hvert fall på godt vær.

Antrekket mitt var nikkers og rød fjellanorakk, med politisk ukorrekt rødrev rundt hetta. Smurningen burde sikkert også vært rød, for skidagen hadde en tendens til å komme altfor sent på våren, og bakglatte ski på sørpeføre var som en forbannelse opp de bratte kneikene før vi endelig var på høyfjellet.

Vi hadde avtalt lenge i forveien hvem som skulle gå sammen. Kjente dragningen mot dem som hadde kred. Eller var kule, som man sa på 80-tallet. Men da skidagen vel kom skjedde det noe underlig: de jentene man ellers så opp til i skolegården, falt liksom litt gjennom i skisporet, bokstavelig talt. De møtte opp ved bussen litt for tynnkledde, gjerne uten lue og med livkort jakke. Og de var de første som falt, enten fordi de var bakglatte eller fordi den slake utforbakken gjorde dem så selvbevisste at skiene krysset seg. Det gjør vondt å se noen med bar mage falle i snøen.

Dagen etter så man på de kule med litt andre øyne. Følte ikke like sterk dragning mot røykehjørnet. Rizla-papiret hadde på en måte falmet litt .

LES OGSÅ: Jeg krysset Central Park og la ut på en slags dødens dannelsesreise

Skiskoene mine var av tykt lær og hadde en renne rundt hælen, der spiralbindingen skulle sitte. Det knirket når jeg gikk. I åttende fikk jeg Rottefellabindinger, der man la lærkanten i tuppen på skoen i klem. Det så kult ut. Spesielt om man greide å feste bindingene på en litt uanstrengt måte, uten å bøye seg.

Men uansett binding var det en ting man ikke kom utenom: ekstra skitupp i sekken. For treski kunne knekke. Og det gjorde de gjerne, når man ikke lyttet til erfarne fjellfolk.

TEMPERATUR IS EVERYTHING: En titt på gradestokken kunne være avgjørende for om skidagen ble en suksess eller et mareritt. FOTO: NTBScanpix.
TEMPERATUR IS EVERYTHING: En titt på gradestokken kunne være avgjørende for om skidagen ble en suksess eller et mareritt. FOTO: NTBScanpix. Vis mer

Nå langet vi ut opp fjellsida, noen i fiskebein, andre loddrett opp med klabber under skiene, som naturens egne feller, med unntak av at du ikke kunne ta dem av når du kom til toppen. Andre tråkket sidelengs og sinket hele trinnet. Andre igjen hadde med innbitte tårer i øynene allerede de første 100 meterne, mens de slet seg ett skritt frem og gled to tilbake.

Men når vi først var oppe på høyfjellet, når vi hadde kjempet en tre kilometer lang kamp mot oss selv, mot sult, misunnelse og trangen til å frese det lærerne slo ned på som «ukvemsord», så ga det akkurat den frihetsfølelsen som ungdommer ellers prøver å krangle seg til: en løfterik vind fra sør. Sola midt imot. Og ikke minst lærerne som hadde sakket akkurat passe akterut opp kneikene. Nå satt vi i borg og vinket til de tverrfaglige lærerkreftene og lot som om vi hadde sittet her lenge. De kule jentene tok seg kanskje en røyk. Vi andre drakk kakao.

PAAAAAAUSE: Å sitte i borg var det beste med skidagen - spesielt om man hadde greid å IKKE knuse termosen underveis. FOTO: NTBScanpix
PAAAAAAUSE: Å sitte i borg var det beste med skidagen - spesielt om man hadde greid å IKKE knuse termosen underveis. FOTO: NTBScanpix Vis mer

Hvert fall de av oss som ikke hadde falt. Ethvert ufrivillig møte med bakken førte nemlig til at kolben i termosen knuste. Man merket det med en gang man åpnet sekken. Den singlende lyden av papirtynt glass (hvem i all verden kom på ideen om å lage en termos i papirtynt glass?).

Man kunne kjøpe ny termoskolbe på Samvirkelaget. Skru av lokket i bunnen av termosen og sette innen ny. Men det hjalp lite når tursekken nå var full av kakao, hendene kalde og man trengte ullvottene til å sitte på siden man hadde glemt sitteunderlaget hjemme. Kanskje var man heldig å få smake noen edle dråper te av en jente i klassen. Kirsebærte, det var det som var mest moderne. «Du er jo helt knallrød på nesen», bemerket bestevenninnen til hun rause og lo. Litt rått. «Har du ikke solkrem eller?». Jeg lot som jeg ikke hørte det. Men holdt litt for nesen hver gang jeg måtte se i hennes retning.

LES OGSÅ: Han hadde 501-rumpe og blikket rett i rennesteinene

Man blir døsig av fjelluft. Vi var fristet til å bli sittende i borgen. Tøye grensen utover de 30 friminuttene vi var bitt gitt. Men da gjorde gymlæreren vendereis og kom tilbake i glidende skøyteteknikk og pisket oss opp med trusler om nedsatt i orden. Frihetsfølelsen var nå erstattet med en litt tom pubertetsfølelse.

INGEN ROM FOR FEILSKJÆR: Lette bambusstaver ga god fart, så fremt de ikke knakk i et fall. FOTO: NTBScanix
INGEN ROM FOR FEILSKJÆR: Lette bambusstaver ga god fart, så fremt de ikke knakk i et fall. FOTO: NTBScanix Vis mer

På vei ned fjellet tok det seg opp igjen. Var den lille prikken langt der nede virkelig bussen vår? Huhei! ropte vi mens vi staket med bambusstavene så hardt at den runde trinsen nederst truet med å ryke. Satte oss i hockey. Tårene strømmet fritt i sol og motvind, og revepelsen blafret friskt om ørene. Nå var det synd på dem som hadde valgt andre smøreformer enn stearinlys og slet med klabber under skiene. Luggeføre i bratt unnarenn unner jeg ingen. Spesielt ikke de mellombare.

Nede i dalen sto de første allerede ved bussen og ventet. De med gjentatte førsteplasser fra onsdagsrennet, og som hadde fulle skikort allerede. Selv har jeg et svakt minne av at jeg en vinter ba mamma om å signere for fem ekstra kilometer på skikortet.

Uten at jeg kom i mål av den grunn.

HØR OGSÅ: KK podden en podd for helt vanlige damer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: