MIDTLIVSKRISE: KK-journalist, Ingvild Kjøde, skriver om menn på sykkel. Du vet, de som mest sannsynlig går gjennom en midtlivskrise.  Foto: Per Ervland
MIDTLIVSKRISE: KK-journalist, Ingvild Kjøde, skriver om menn på sykkel. Du vet, de som mest sannsynlig går gjennom en midtlivskrise. Foto: Per ErvlandVis mer

Midtlivskrise

- Han tråkket som om han hadde mannen med ljåen i hælene

Den hyggelige søndagsturen på sykkel ble ikke helt som vi hadde tenkt oss. Det sørget middelaldrende menn i sykkelbukser, på racersykler, med pulsklokke og mord i blikket for, skriver KK-journalist Ingvild Kjøde.

Skal vi sykle til byen i dag? Spurte jeg datteren min som er ni år.

Det var søndag formiddag, sommerstille i Oslo og overskyet. Med andre ord en helt perfekt dag for å sykle de ti kilometerene fra Holmlia hvor vi bor til Oslo sentrum. Sykkelvei med sjøutsikt hele veien. Autovern som beskyttet mot biler og busser. Dette måtte bli bra! Lite visste jeg da at det ikke var bussene og trailerne som ville utgjøre trusselen mot vårt liv i helse denne fine søndagen. Det var det fremoverlente store menn på fjærlette racersykler som ville gjøre. 

Men foreløpig var vi lykkelig uvitende. Vi pakket ned kjeks og drikkeflasker. Tok på oss klær som kunne funke både på sykkel og på kafé. (Når man er ni år og har syklet en mil, og skal sykle en mil til på vei hjem, fortjener man da vitterlig pizza på kafé). Jeg tok frem sykkelen min som jeg elsker, en grå bysykkel med svart kurv foran funnet på finn.no til en billig penge. Datteren min sto allerede klar med sin barnesykkel fra samme «butikk». Vi festet hjelmene, tok med en sykkelpumpe og badetøy. Vi skulle jo selvsagt ha innlagt badepause på Katten, den koselige, lille stranda på vei inn til byen, som Lillebjørn Nilsen synger om.

LES OGSÅ: Slik lærer du barnet ditt å sykle 

Vi la i vei. Vi suste ned mot Mosseveien. Vind i håret og villbringebær langs ruta. Kunne det bli bedre? Nede på selve sykkelveien tråkket datteren min på foran meg. Jeg mintes dagen for fem år siden da jeg slapp taket i sykkelen og hun syklet i vei på egen hånd. Jeg tenkte på barndommen, hvor fort den går. Jeg så henne lene seg fremover og nyte nedoverbakkene, mens hun liksom mistet litt motet i oppoverbakkene. Jeg tenkte hvor mye jeg elsket å sykle som barn, på livets gang, dagene vi må prøve å holde fast i ...

Han tråkket som om han hadde mannen med ljåen i hælene

... Da hørte jeg BRØLET bakfra. HOOOOOLD HØYRE! Brølte en godt voksen mann bak oss, før han sneiet forbi oss i sin neongule pustende topp. Han tråkket som om han hadde mannen med ljåen i hælene. Under de ansiktsdekkende solbrillene hadde han nokså sikkert mord i blikket, i hvert fall øynet han en ny personlig rekord. Datteren min rykket til og vinglet litt, men det var bare å ta seg sammen: For nå kom de i hopetall: Menn i 40 årene (og noen få kvinner). Alle med klikk-klakk sykkelsko, på racersykler som sikkert hadde kostet mange titusenlapper og selvsagt var lette som fjær.

Og det slo meg: Hvis du selv veier la oss si 100 kilo, som det absolutt så ut som noen av disse mennene gjorde for her var det både syntetisk og naturlig polstring i rumpa for å si det slik, så altså; om du veier hundre kilo – hvilken rolle spiller det om sykkelen din veier 7 eller 10 kilo? Når ble sykling for mennesker så blodig alvorlig. Vi befant oss tross alt på Mosseveien, ikke i innspurten til Tour de France på Champs- Élysées.

LES OGSÅ: - Skal du sykle opp en bratt bakke, så skal det søren meg se ut som du jobber for det!

Her måtte ikke den perfekte pulskurven brytes for far bare fordi en niåring tilfeldigvis hadde lyst å sykle til byen

Men det er klart – inne i hodene på racersyklistene utspilte det seg nok mange Tour de France mens de tråkket og tråkket og brølte til oss to trivselsyklistene at vi skulle holde oss unna. Her måtte ikke den perfekte pulskurven brytes for far bare fordi en niåring tilfeldigvis hadde lyst å sykle til byen.

Irritert tenkte jeg; Ser du en mann over 40 år med racersykkel og polstring i rumpa, ser du også en midtlivskrise i full blomstring. Hvorfor er vi de eneste som sykler denne ruta uten utstyr til 50.000 kroner?

Og jeg fikk flashback til en gang tidlig i 20-årene da jeg var ny i Oslo og trodde at det var mulig å gå en hyggelig langrennstur fra Sognsvann til Ullevålseter, men endte med å kaste meg til siden gang etter gang i frykt for syltynne menn i kondomdress som suste nedover og brølte LØYPE med en aggresjon jeg tidligere bare hadde sett i amerikanske actionfilmer.

Vel vel, inn til byen kom vi oss. Vi spiste både pizza og italiensk is. På veien hjem igjen var vi forberedt. Vi visste at de ville komme bakfra og forfra – i sine neontopper og personlige rekorder. Vi visste at vi ikke måtte vingle, at vi måtte holde høyre og for all del; IKKE STOPPE MIDT I LØYPA!

Men bade skulle vi. Da vi så skiltet til Katten, trillet vi ned til svabergene. Etter å ha svømt en liten tur kunne vi med glede konstatere at det nok var tyve graders vann på Katten. I hvert fall var det sikkert mer enn atten. Og på sykkelveien over oss fortsatte racersyklene å suse fremover i lynets hastighet.

LES OGSÅ: «Petter Northug har kastet ullundertøy og startnummer, og smurt inn six-packen med olje»
LES OGSÅ: «Du må lytte til kroppen»​, sier kvinner til andre kvinner. Må vi egentlig det?
LES OGSÅ: «Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn»