Barnehage:

Har dere søkt barnehageplass?

Jeg har fått spørsmål om jeg baker cupcakes, hekler tepper, syr gardiner eller blogger. Om jeg har en milliardærmann som forsørger meg. For ellers er det vel ikke et alternativ å vente med å sende de små i barnehagen?

BARNEHAGE: Kjersti Salvesen skulle ønske at valget om å utsette barnehagestart ble like mye akseptert som valget om å ha ettåringen i barnehage. Foreldre må få velge hva de mener er best for sitt barn, synes hun.
 FOTO: Hilde Brevig
BARNEHAGE: Kjersti Salvesen skulle ønske at valget om å utsette barnehagestart ble like mye akseptert som valget om å ha ettåringen i barnehage. Foreldre må få velge hva de mener er best for sitt barn, synes hun. FOTO: Hilde Brevig Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Har dere søkt barnehageplass?»

Datteren min var fem måneder gammel første gang jeg fikk spørsmålet. Tilværelsen var fortsatt omgitt av tjukk ammetåke – og det å skulle levere henne fra meg i en barnehage, virket som et kapittel langt frem i historieboken vår. Men spørsmålet dukket snart opp igjen; i barselgruppen, fra venner, kolleger og naboer. Det var tydeligvis på høy tid å manøvrere ut av barseltåken og legge en plan for tiden etter svangerskapspermisjonen.

Mens jeg funderte over hvordan jeg ønsket prioritere de første leveårene hennes, fikk jeg en telefon fra et headhuntingbyrå vedrørende en lederstilling i et kommunikasjonsbyrå. Jeg gikk på intervju – og det viste seg å være drømmejobben og litt til. Sjusifret årslønn var nemlig såpass fjernt for meg at jeg ikke hadde kommet på å drømme om det en gang.

En enstemmig venninneflokk mente jeg måtte gå all-in. «Norge har verdens beste barnehager», sa de – og dessuten: Tenk hvilken økonomisk frihet vi ville få! Vi kunne reise til Maldivene i høstferien og feire julen på Bahamas!

Parallelt med at jeg forberedte meg til andregangsintervju, leste jeg om barnets tilknytning, skrevet av professor i psykologi, Lars Smith og hjerneforsker Allan Schore. Jeg tilegnet meg kunnskap om selvets og personlighetens utvikling, om seperasjonsangst – og jeg leste: «Hva skal vi med barn?» av journalist og småbarnspappa Simen Tveitereid. «Hva sier det om vårt samfunns verdier når det mest ambisiøse målet i familiepolitikken er å skille ettåringer fra foreldrene sine store deler av dagen? Det er bra for samfunnsøkonomien, men hvor bra er det for barna?» spør han i boken.

I løpet av andregangsintervjuet, fikk jeg, isolert sett, enda mer lyst på jobben. Samme kveld, med min førstefødte på puppen, erkjente jeg likevel at det var en for ambisiøs stilling for en småbarnsmamma. For meg i alle fall. Jeg gikk til og med så langt som å si opp den faste jobben min for å kunne utsette barnehagestarten.

Jeg bestemte meg for å prøve meg som frilanser, kombinert med å ha datteren min hjemme. Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Den lederjobben var jo en once-in-a-lifetime opportunity!» Men det var ikke bare det å sette karrieren på vent, som skapte reaksjoner.

«Hvordan skulle barnet lære seg å sosialisere hvis hun ikke gikk i barnehage?» spurte mange. «Hvordan skulle hun få seg venner? Sitt eget nettverk?» Jeg sa at vi gikk i åpen barnehage opp til tre ganger i uken – men fikk til svar at der var jo jeg, moren hennes, tilstede. Jeg sa at nettopp det var hele poenget. «Men tenk på den pedagogikken en vanlig barnehage tilbyr. Barn trenger et pedagogisk opplegg», sa de.

Jeg funderte en del på dette. Var ikke jeg, som mamma, god nok for mitt eget barn? Vi gikk altså i åpen barnehage, på biblioteket, på skogsturer, på ski, på barnedans, vi var i parker og på lekeplasser, gikk på dukketeater … Men var dette egentlig godt nok pedagogisk?

Utover spørsmål om barnets ve og vel, lurte også mange på hvorfor inni huleste jeg var «hjemmeværende»? «Hadde jeg en milliardær-mann, som forsørget meg? Bakte jeg cupcakes, heklet jeg tepper eller sydde gardiner? Blogget jeg? For innvandrer var jeg jo åpenbart ikke!»

Forfatter Karianne Gamkinns boktittel: «Beklager, jeg må være mamma», føltes ofte dekkende. Jeg jobbet hardt for å få det til! Jeg var yrkesaktiv hele veien – og det var ikke sånn at kombinasjonen var superenkel å gjennomføre. Derfor var det ekstra irriterende å alltid måtte forsvare valget! Samtidig opplevde jeg at fedre som gjør et tilsvarende verdivalg ikke møter de samme fordommene. Det er jo ikke så mange av dem, men noen har jeg møtt. En trebarnspappa jeg kjenner til, for eksempel, jobbet redusert for å kunne vente med barnehagestart til hver av ungene var rundt tre år gamle. Ingen spurte ham om kona hans er rik. Mange syntes derimot det var kult at han prioriterte barna foran sin egen karriere i den korte fasen av livet, sa han.

Jeg var i 20-årene da jeg ble mamma for første gang. Da jeg ble mamma igjen, i 30-årene, ønsket vi å tilby disse barna den samme, rolige starten på tilværelsen. Jeg følte meg tryggere denne gangen. Kanskje var det alderen. Kanskje var det erfaringen. Men så dukket spørsmålet opp igjen: «Går de ikke i barnehage?» spurte en dame jeg ikke kjenner så godt. Jeg gikk spontant i forsvarsposisjon: «Nei, ikke i vanlig barnehage, men vi går i en fantastisk åpen barnehage, sammen. Dessuten kombinerer jeg det å være hjemme med dem med å jobbe frilans, altså!» Damen smilte varmt mot meg. «Jeg var hjemme med begge mine til de var mellom tre og fire år. Det var viktig for meg å gi dem en trygg plattform. Men jeg vet hvordan du har det. For det er vel mange som stiller spørsmål ved valget ditt? Nå går mine barn på skolen, men det hender fortsatt at jeg føler jeg må forsvare at jeg valgte å være hjemme med dem.»

Jeg møter stadig flere i åpen barnehage og ellers rundt forbi, som sier at de har valgt å utsette barnehagestart. De jobber redusert, eller familien klarer seg på én lønning en periode. Jeg føler meg ikke lengre som en fremmed art. Om dette er et tegn i tiden og kanskje begynnelsen på en ny trend, vet jeg ikke. Men om man følger strømmen eller ei, synes jeg vi skal respektere at det finnes flere måter å gjøre det på – og ha tiltro til at foreldrene gjør det som er riktig for dem og det de mener er best for sine barn.

LES OGSÅ: - Jeg glemte å lukte dem i nakken. Jeg glemte å nyte lydene av barnelatter, den deiligste lyden i verden. Jeg trodde det skulle vare evig. Snakk om tosk

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer