Familie

Har endelig funnet roen (nesten!)

Jeg sa til mannen min at jeg synes vi har det så hyggelig sammen som familie for tiden. Det har ikke slått meg et øyeblikk at det kan ha en sammenheng med at jeg er roligere.

<strong>HAR FUNNET ROET:</strong> Komiker og journalist Siri Kristiansen skriver om hvordan hun har funnet roen, i alle fall nesten.  Foto: All Over Press Norway
HAR FUNNET ROET: Komiker og journalist Siri Kristiansen skriver om hvordan hun har funnet roen, i alle fall nesten. Foto: All Over Press Norway Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Jeg tenker mindre. Eller jeg tolker mindre, er bedre å si. Jeg konsentrerer meg mer om mine tanker og følelser, og ikke så mye om hva andre kanskje tenker og føler. Altså, jeg har ikke sluttet å bry meg.

Nå har jeg jo tid og mental kapasitet til å faktisk bry meg om andre enn meg selv. Jeg lar folk få si hva de føler, heller enn at jeg skal tolke, eller gjette som det vel strengt tatt er.

Og det funker! 

LES OGSÅ: Bryllupskjøret har tatt helt av

Jeg elsker komplimenter, og et av de beste komplimentene jeg har fått siden barnehagen, hvor Omar kunne fortelle meg at han likte meg bedre en frøknekkebrød med gulost, smalt inn her om dagen. En bekjent sa uoppfordret at jeg virket så mye mer tilstede enn før. «Jeg vet ikke hva det er,» sa hun, «men du virker mer på plass». 

Rart hvordan man tar det personlig hver gang noe går dårlig, men straks ting går bra, tenker man at man har flaks eller at det er andres fortjeneste. Husker jeg fortalte på helsestasjonen hvor utrolig heldig jeg var som hadde barn som alltid sov hele natten gjennom. «Det kan jo hende at det er noe dere gjør riktig,» svarte hun. Ja, særlig, tenkte jeg. Eller når dette fantastiske komplimentet kom her om dagen, var mitt svar først: «Sikkert fordi jeg har gått ned i vekt». Men NEI, hun lo faktisk. Dette handlet ikke om vekt. 

Når vi som familie har det hyggelig om dagen, er det ikke flaks. Det handler om ro.

Nå begynner jeg å se en sammenheng mellom det å ha det bra og at de rundt meg har det bra. Så når vi som familie har det hyggelig om dagen, er det ikke flaks. Det handler om ro. Endelig begynner jeg å lande! Men innflyvningen blir nok fortsatt litt turbulent:

Jesper, 6 år, har stått opp sammen med lillesøsteren sin, satt seg under pleddet vi fikk til jul av NSB og sett på Scooby Doo. Så kler han på seg selv, før han hjelper henne. Så lager han brødskiver til dem begge to, og rydder bort etter seg. 

Han var stolt som en hane da han kom inn på soverommet og fortalte meg om alt han hadde gjort. Det er ikke ofte jeg står opp med et smil, selv om jeg pleier å si at jeg våkner relativt munter for så å gradvis surne utover dagen. 

Dette er starten, tenkte jeg. Det er nå livet skal bli så lykkelig som på film, der alle skåler i frokostblanding, knytter hverandres skolisser og gir unike komplimenter. 

Så i familieidyllens perleport klinker jeg til med gylne toast og eggerøre, før jeg setter boller til heving. Så står far i huset opp to timer før avtalt etter nattevakt, og rekker akkurat å barbere seg før naboene kommer over på kaffe og varme og ekstremt luftige boller. For en gjeng! For et liv! 

Det er nå livet skal bli så lykkelig som på film, der alle skåler i frokostblanding, knytter hverandres skolisser og gir unike komplimenter.

Så knuser Ipaden. Det er den andre som knuser siden nyttår. Og da raser jammen min nyetablerte lykkelige verden sammen. Perleporten stenger, og heisen går rett ned i kjelleren. Espen gikk av i første etasje, og der står han noen timer senere, lykkelig uvitende om hva som befinner seg i den mentale kjelleren sånne som han ikke har. Til dere kan jeg jo fortelle at der nede finnes det ingenting. Og godt er det, for hadde det vært noe der som kunne minne om et redskap, hadde jeg brukt det som spade for å grave meg enda litt lenger ned. 

Der nede blir det som burde være en dialog, til en monolog med mange indre stemmer. 
Dialogen står oppe i første etasje og venter på meg. Men for meg er en dialog alt for tett på konfrontasjon til at jeg tør gå dit. For konfrontasjoner er livsfarlig, de kan føre til høye stemmer, stygge ord og tomme trusler. 

Heldigvis er disse svippturene nedom kjelleren kortere enn før, og det går lenger og lenger mellom hver gang. Men skuffelsen over å måtte innom er desto større enn før. Nå som det gikk så bra! Er det ikke typisk?

Komiker og journalist Siri Kristiansen er fast spaltist i KK og KK.no. Denne spalten er også publisert i KK 10-11/2016.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer