- Du må lytte til kroppen, sier kvinner til andre kvinner. Særlig til slitne kvinner, kvinner som prøver å bli gravide eller kvinner som prøver å finne et kosthold de kan leve med. For å nevne noe.
Som om det i den kroppslige materien skjuler seg viktige budskap og beskjeder som vi risikerer å glipp av hvis vi snakker for høyt og jobber for mye.
Om det er vår evne til å lytte til «blodets hvisken og benpipenes bønn» som gjør at vi kvinner er mye mer sykemeldt enn menn, er uklart, men når jeg lytter til min egen kropp får jeg ofte beskjed om å slappe av. Og da gjør jeg det. Med god samvittighet. Kroppen sa det var greit.
I det siste har jeg imidlertid begynt å stusse litt over kommunikasjonen mellom meg selv og egen kropp. Er kroppen til å stole på, sånn egentlig?
En rask gjennomgang av hva min egen kropp har foreslått at jeg skal gjøre i ulike situasjoner, tyder på at den slett ikke bare vil meg vel. Hvor mange ganger har den ikke fortalt meg at jeg bør ligge på sofaen framfor å dra på trening, spise sjokolade i stedet for knekkebrød og ta bilen i stedet for å gå? Altfor ofte!
Den visstnok så kloke kroppen har oppført seg som en sabotør av verste skuffe
«Bare ett glass vin til», har den mast seg til mang en gang. For ikke å snakke om høylytte rop fra mageregionen titt og ofte om kveldsmat, nattmat, og flere runder i dessertbuffeten når det eneste riktige hadde vært å stå over. Men jeg har lyttet. Og gitt etter.
Også er det magefølelsen da. Kroppens hjerne. Ansett som ufeilbarlig - bare vi vet å følge den. Den som har en tendens til å bli hyllet for sine få beviselige seire. Selv har jeg friskt i minne forelskelser i helt feil menn, totale feilvurderinger av kolleger og bekjente, samt en sterk overbevisning om at Gaute Ormåsen hadde større popstjerne-potensial enn rørleggeren fra Bergen, og at venninnen min bar på en jente (som viste seg å være gutte-tvillinger). Jeg lyttet og følte. Og alt ble feil.
Andre ganger har jeg stilt kroppen spørsmål, men ikke fått svar. Akkurat som kroppen ikke tar telefonen.
«Er du frisk?», har jeg spurt kroppen. Ikke noe svar. «Hva er du allergisk mot?» Det vil den heller ikke si noe om. «Er du i balanse?» «Trenger du vitaminer?» Stillhet. «Vil du begynne med yoga?» Nei takk, svarte faktisk kroppen da, men ikke før i fjerde kurstime, og da var det bare å komme seg ut.
- Jeg tror du misforstår hva det vil si å lytte til kroppen, sier venninnen min som antakelig mestrer kommunikasjonen med sitt indre best av alle i gjengen.
- Å lytte til kroppen er å ikke stresse. Kjenne etter hva du egentlig vil. Ikke gå på akkord med deg selv.
- Men det er ikke alle som har en så fornuftig kropp som deg, forklarer jeg henne.
- Du har tydeligvis en kropp som sender ut signaler du gjør lurt i å ta på alvor, sier jeg og forklarer henne:
- Min kropp vil ikke det samme som din. Min kropp er lat! En skulker! En kropp som leter etter minste motstands vei. Og den er dessuten lunefull, og svarer bare på spørsmål fra meg når den føler for det.
- Har du forsøkt yoga? svarer venninnen min, og jeg kjenner at denne samtalen ikke fører fram. Faktisk provoserer den meg. Om det er kroppen eller hodet som lar seg affisere er som vanlig umulig å forstå - men jeg blir i hvert fall varm av irritasjon. Kroppslig provosert på et vis.
Kanskje er tiden inne for å lese en av de 442 000 artiklene på nett som handler om nettopp å lytte til kroppen. Ellers ligger det et tosifret antall millioner artikler på engelsk som sikkert har et og annet tips.
Jeg ringer i stedet den andre venninnen min. Som ikke er fullt så i vater.
- Vet du, jeg sluttet å lytte til kroppen for rundt tre år siden, og jeg har aldri hatt det bedre! sier hun da jeg forteller henne at jeg selv vurderer å avslutte den evinnelige søken etter svar fra eget kjøtt og blod.
- Jeg har aldri følt meg mer opplagt, hatt mindre vondt og følt meg lykkeligere etter at jeg avsluttet den kommunikasjonen der. Jeg får med meg alle kroppslige behov. Jeg vet når jeg vet også når jeg er sliten, trist, glad eller forelsket. Men jeg tror ikke lenger på at kroppen sender meg beskjeder på et språk jeg må dekode for å forstå, sier venninnen min engasjert, og legger til:
- Du som er journalist og skriver til kvinner - du burde skrive noe om det her! At det er er nok lytting innover nå. At vi kanskje blir gladere og klokere av å lytte til hverandre - ikke oss selv. Men det faller kanskje ikke i god jord hos leserne?
LES OGSÅ: Hvis ikke du skal orke å jobbe 100 prosent - hvem skal da gjøre det?
