SYNNØVE SKARBØ: TV-personligheten Synnøve Skarbø har skrevet ryddeboken «Synnøves system - Slik ryddet jeg meg lykkelig». Les det sterke forordet nederst i saken. Foto: Christian Bakstad
SYNNØVE SKARBØ: TV-personligheten Synnøve Skarbø har skrevet ryddeboken «Synnøves system - Slik ryddet jeg meg lykkelig». Les det sterke forordet nederst i saken. Foto: Christian Bakstad
Synnøve Skarbø

«Hun lå der, sprell levende i armene mine, mens hun så på meg med de store øynene sine. Og jeg følte ingenting»

Les det sterke forordet i Synnøve Skarbøs nye ryddebok «Synnøves system - Slik ryddet jeg meg lykkelig».

Lydia var en etterlengta unge. 

Jeg hadde ventet på henne hele livet. Jeg hadde fantasert om hvordan det kom til å bli å få et eget barn, og håpet bare brikkene skulle falle på plass. Jeg hadde sett alt for meg, og hun hadde vært der hele tida, som noe som skulle skje. 

Men tida hadde gått, noen forhold hadde røket, og plutselig var jeg 38 år. Og barnløs. Ikke bare var jeg barnløs, jeg var singel. Når sant skal sies, var jeg begynt å bli desperat. Jeg var et skrekktilfelle for enhver mann med forpliktelsesfobi. Som Per-Øyvind fra Drammen. 

Jeg møtte han på utestedet Skaugum. 

«Skal vi ta en kaffe en dag?» spurte han.
«Kommer an på hvor gammel du er det», svarte jeg. «30», sa han.
«Glem det», sa jeg. «Jeg er 38.» 

Han så på meg. 

«Ja, men nå spurte jeg ikke om vi skulle gifte oss. Jeg spurte om vi skulle ta en kaffe.» 

Jeg tenkte at det kanskje ikke ville skade å live a little. Så vi møttes igjen noen dager seinere. 

Per-Øyvind så annerledes på livet enn jeg. Han var annerledes enn meg. Det ble ekstra tydelig da han begynte å snakke. 

«Og bare så du vet det, så skal jeg verken ha dame eller unger», sa han allerede første kvelden. Han elsket å leve uten en eneste plan. Å bare ta ting som de kom. Han elsket å bowle. Han elsket sport og konkurranser, han elsket å overnatte i telt og spise hermetikk rett fra boksen. Og han hatet å prate, kunne han fortelle. 

FIN FAMILIE: Synnøve Skarbø med samboeren Per-Øyvind og datteren Lydia. Foto: FOTO: Christian Bakstad
FIN FAMILIE: Synnøve Skarbø med samboeren Per-Øyvind og datteren Lydia. Foto: FOTO: Christian Bakstad Vis mer

Jeg var av den pratesjuke typen og kunne ikke fordra alle former for spontanitet, konkurranser og sport. Spesielt foraktet jeg bowling. Dessuten kunne jeg i grunnen ikke forestille meg noe verre enn å overnatte i telt, og bare tanken på brune bønner rett fra burken ga meg brekninger. 

Men det var ikke de eneste forskjellene på oss. Han var ukomplisert. Han tok lett på livet. Han var positiv til absolutt alt og alle. Jeg, som hadde slått opp med menn bare fordi de brukte uttrykket «i tilfelle rottefelle», eller fordi de svelget på en irriterende måte når de spiste, tok meg i å drømme om å bli en åpen optimist som likte å ta ting på hælen. 

Så jeg møtte han en gang til. Og enda en gang. Og plutselig hadde det gått noen måneder. Jeg klarte ikke å holde meg lenger, og en dag sa jeg det til han: «Det brenner på dass. Jeg er 38 år. Hvis du vil være sammen med meg, må det skje noe nå.» 

Og så ble det oss to. 

RYDDEBOK: det sterke forordet er hentet fra Synnøve Skarbøs nye ryddebok «Synnøves system - Slik ryddet jeg meg lykkelig». Foto: FOTO: Julie Pike/Pudder Agency
RYDDEBOK: det sterke forordet er hentet fra Synnøve Skarbøs nye ryddebok «Synnøves system - Slik ryddet jeg meg lykkelig». Foto: FOTO: Julie Pike/Pudder Agency Vis mer

Vi prøvde en stund uten å få det til. Jeg leste alt jeg kom over på nett. Snakket med leger. Jeg var stressa, og etter hvert som månedene gikk uten at jeg ble gravid, forberedte jeg meg på at det allerede var for sent. Selvfølgelig går det ikke, tenkte jeg. Selvfølgelig får ikke jeg barn. 

Den sommeren dro vi til Frankrike. Jeg tok tre graviditetstester, alle negative. I dagboka mi skreiv jeg: «Det er kjørt. Bare å glemme.» Etter noen dager tok jeg en fjerde, for sikkerhets skyld. Det dukket opp en strek. En strek som var så svak at den nesten ikke syntes. Man måtte holde den opp mot lyset i en spesiell vinkel og myse for å se den. Men den var der. Jeg så den. Og når Per-Øyvind holdt den opp i riktig vinkel, mente han at han kunne se den han også. Vi gikk til nærmeste apoteket, viste dem testen og spurte hva de trodde. Den franske apotekeren tok av seg brillene, holdt den opp mot lyset og myste. Hun sa at hun var usikker og at hun aldri før hadde sett en så svak strek på en graviditetstest. Hun ba meg så om å vente et par dager, og ta en til. 

I to netter lå jeg våken og prøvde å slutte å fantasere om ungen og livet vi skulle få. Jeg ville ikke glede meg for tidlig, men klarte ikke å la være. Etter to dager tok jeg en ny test. Og denne gangen måtte man ikke myse for å se den. Det var en strek der. 

DATTEREN: Synnøve Skarbø forteller åpent ut om fødselsdepresjonen hun opplevde da hun ble mor til Lydia. I dag er datteren fire år. Foto: FOTO: Christian Bakstad
DATTEREN: Synnøve Skarbø forteller åpent ut om fødselsdepresjonen hun opplevde da hun ble mor til Lydia. I dag er datteren fire år. Foto: FOTO: Christian Bakstad Vis mer

Jeg var gravid. 

De neste dagene var det som om jeg gikk inn i en transe. Jeg husker nesten ikke hva vi gjorde. Jeg husker bare leiligheten vår i Juan-les- Pins ved den franske rivieraen, den intense lukten av roser, og at jeg var så lykkelig som jeg kunne få blitt. Jeg husker at vi gikk lange turer langs stranda og diskuterte navn til ungen. Og jeg tenkte at hvis dette gikk bra, skulle jeg aldri klage på noe igjen så lenge jeg levde. 

Da vi kom hjem til Norge var lykkefølelsen der fortsatt. I en måned. To måneder. Den forsvant ikke, den bare vokste. Og akkurat da jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornøyd, fortalte legen at det var ei jente. Det var det jeg hadde ønsket meg mest. Alt gikk min vei. Og selv da jeg ble så pløsen at jeg så vidt klarte å vagge meg ut av døra for å kjøpe en kaffe på hjørnet, gjorde det ingenting, for jeg visste at det jeg hadde ventet på hele livet snart skulle komme. 

Og så kom hun. Hun lå der, sprell levende i armene mine, mens hun så på meg med de store øynene sine. 

Og jeg følte ingenting. 

Dette utdraget utgjør forordet i Synnøve Skarbøs nye ryddebok «Synnøves system - Slik ryddet jeg meg lykkelig». 

Til forsiden