Det er tredje året på rad KK hyller Pride med en egen utgave, og hva er vel bedre enn å få lov å pryde forsiden med dette fargesprakende eventyret av et par.
Jeg lo høyt flere ganger da jeg leste intervjuet for første gang, for til tross for at Christine har hatt noen ekstremt tunge år preget av alvorlig sykdom, var det så fylt av livsglede og humør. Tenk å elske hverandre og livet så høyt! Og så kom dette sitatet, som jeg ikke klarte å legge fra meg: – Tenk så kjedelig livet hadde vært uten homoer.
- Midt oppi at jeg var syk, ble plutselig Pernille også alvorlig syk
Og da begynte jeg å tenke på mine egne skeive venner, som, bare så det er sagt med en eneste gang, selvsagt er akkurat like ulike som alle andre. Det er jo ikke slik at det bare finnes én måte å være homofil på.
Men likevel er det noe magisk ved dem, de tilfører noe ekstra i livet mitt som jeg aldri ville vært foruten. De lyser liksom litt sterkere enn oss andre, og ikke mist deler de så inderlig gjerne av følgespoten sin, noe som gjør at jeg føler meg litt ekstra skinnende selv hver gang jeg er sammen med dem.
Ruben, som jeg jobber med, som i tillegg til å være en helt utrolig dyktig journalist med en tabloid teft jeg må bøye meg i støvet for, som alltid har den beste sladderen, den fineste garderoben og den mørkeste, morsomste humoren.
Ronnie, som jeg har kjent siden vi møttes på en utagerende fest på danskebåten for snart 20 år siden, som er et arbeidsjern av en annen verden, driver sitt eget firma og kan fikse selv den mest umulige oppgave, som om han er utstyrt med en usynlig tryllestav.
Maiken, som er DJ og som produserer podkasten jeg lager, som alltid har en tørrvittig kommentar på lager og som har den beste musikksmaken i verden og var (sammen med det som nå er kona hennes) tidenes beste barnevakt for sønnen min da han var liten.
Daniel, som jeg ble kjent med da han frilanset for meg helt i starten av min redaktørkarriere, som har fått meg til å løpe (ok, gå da …) KK-mila to ganger, og som er så full av livsglede og pågangsmot at det er umulig ikke å smile konstant i hans nærvær.
- Dette bildet kunne fått meg fengslet, utstøtt eller drept
Anders, som alltid kommer inn på jobben med en aura av varme og et lite smil i munnviken. Som kommer med bakst til alle i redaksjonen bare fordi, som kan mer om kongehus enn noen andre jeg kjenner, og som – helt uten å gjøre noe nummer ut av det – er den alle lener seg på når vi trenger litt ekstra støtte.
Sindre og Markus, som har latt meg få slippe inn i det innerste indre av livet sitt. Som jeg sto og gråt sammen med da de sa ja til hverandre for tre år siden i noe av det mest kjærlighetsfulle og nydelige bryllupet jeg har vært med på i hele mitt liv. Som er en deilig blanding av champagne på en mandag, politiske diskusjoner, latterkramper og turer med labradoren Truls.
Hva hadde vel livet vært uten alle disse diamantene av noen mennesker? Mye kjedeligere, i hvert fall, det er helt sikkert. Hurra for ulikhetene og hurra for likhetene. Og mest av alt: Hurra for kjærligheten!
Happy Pride!
Historien bak «regnbueflagget»
