Gjennom bloggen «Mammatilmichelle» har Anna Rasmussen (20) i nesten seks år delt mer enn noen annen norsk blogger ville våget eller hatt vett til å gjøre. Når hun nå er ute med sin første bok, som dessuten har fått tittelen «Naken», ja, da gjør nesten markedsføringen seg selv. Dessverre for dem som håpet på enda flere pikante avsløringer, så inneholder ikke boken så mye nytt. Det aller meste har Rasmussen for lengst delt på bloggen. Det betyr ikke at boken er likegyldig.
Det mest interessante i boken er naturlig nok det Anna Rasmussen har fortalt minst om på bloggen, barndommen og den premature ungdomstiden. Men ikke hovedsakelig fordi det er nytt, mest fordi det er viktig. Skildringene av hvordan hun opplevde det da foreldrene gikk fra hverandre, hvordan hun taklet (eller ikke taklet) at moren fikk ny samboer og hun fikk stesøsken. Forholdet til faren. Et dårlig selvbilde som bare ble dårligere. Skoleskulkingen, den utagerende tiden. Dette er temaer som har fått mye plass i boken og til tross for at det oppleves som om Anna Rasmussen holder igjen og «Naken» faktisk kunne vært enda mer naken, åpen og ærlig, så gir det et innblikk som gjør det lettere å forstå usikkerheten, dramaet, oppmerksomhetsbehovet og ekshibisjonismen, hvorfor hun er den hun er i dag.
Allerede før Anna Rasmussen ble tenåring, var hun blitt den gærne jenta som skulle prøve alt; røyk, alkohol og sex. 14 år gammel ble hun gravid med en klassekamerat. De fleste rundt henne både mente hun burde og forsøkte å få henne til å ta abort. Da det ble klart at hun ville beholde barnet, var det få, om noen, som trodde at det ville gå bra. Og slik ble bloggen til. Rasmussen ville vise dem at hun mestret mammarollen og beskriver i boken hvordan hun hjemme på loftstuen, begynte å blogge. Det tok ikke lang tid før stavangerjenta fikk lesere, mange lesere. Og slik har det fortsatt, og lik det eller ei, Anna Rasmussen er en av landets mest suksessfulle bloggere.
Hvordan ble hun egentlig det? Hva er det med mammaen til Michelle? Jo, Anna Rasmussen har sittet på en gulloppskrift. Hun var en av landets yngste mødre, pen, sårbar, ekstremt frittalende, hadde og har fortsatt et enormt eksponeringsbehov, motivasjon, ambisjon og kanskje ikke mest impulskontroll og tanker om konsekvensene. I tillegg kom hun opp med et bloggnavn som var lett å huske.
Når hun så fikk et barn til med en ny flamme og så et tredje barn med en tredje mann, da var Anna Rasmussens historie blitt så oppsiktsvekkende at selv middelaldrende akademikere måtte klikke seg inn. God drahjelp har hun utvilsomt også fått ved å være med i seriene «Unge Mødre» og «Bloggerne», og gjennom bloggsamarbeidet med Nettavisen.
På de snart seks årene hun har blogget, har hun også lært en hel del og blitt et råskinn på å fange lesernes oppmerksomhet. Bloggtitlene hennes har nærmest blitt definisjonen på begrepet klikkhoreri, med serier av pikante og villedende overskrifter som «Jeg dusjer aldri alene» (handlet om at hun som alenemor alltid måtte ha med barna når hun dusjet) og «I går kveld ble det mus på Jan» (handlet om at de oppdaget en liten firbent gnager i huset).
Ta også ukene opp mot lansering av biografien, for du er naiv hvis du tror at det er tilfeldig at det har stormet litt ekstra rundt Anna Rasmussen denne sensommeren. Hun har den siste tiden både annonsert at hun skal være med i Skal vi danse, trukket seg fra Skal vi danse, lagt bryllupsplanene på is, publisert noen litt merkelige toppløsbilder og sist uke avsluttet hun det hele med å skrive at hun gir seg. Med det enorme eksponeringsbehovet hun i boken beskriver at hun har, er det tvilsomt at det er tilfelle. Uansett, god PR er det og Anna Rasmussen kan le hele veien til banken, for resultatet av hennes skamløse (og vellykkede) jakt på lesere, er lukrative sponsoravtaler og millioninntekter.
Hvor fornøyde barna kommer til å være med det hele, gjenstår å se. Selv om Anna Rasmussen bedyrer at det er henne selv hun blogger om, så er det få andre blogger i Norge hvor barna figurerer like hyppig. Michelle og småbrødrene har i stor grad bidratt til å tjene henne rik og er et av de tydeligste eksemplene på at det er på tide med en større diskusjon om barns personvern på nett.
Anna Rasmussen skriver i boken at hun har gjort mye hun ikke er stolt av, at hun «stadig måtte ha flere lesere, flere klikk» og at «det var viktigere å beholde interessen fra leserne, enn det som kanskje var best for meg». Så, kanskje har også Anna Rasmussen selv manglet et ordentlig vern, for både i alder og sinn var hun fortsatt et barn de første årene hun blogget. Sånn sett er det også en interessant bok.
«Naken» er også innom temaer det er bra at hun som forbilde for unge jenter snakker om, som selvmordstankene i tiden før hun ble mor for første gang. Det gjør inntrykk å lese, selv om hun har fortalt en del om det tidligere. Inntrykk gjør det også å lese om skammen og skyldfølelsen hun hadde etter at hun ble voldtatt, bare noen uker etter at hun fødte sitt andre barn. En fødsel som ble etterfulgt av mye smerte, fordi hun fikk problemer med stingene etter å ha blitt klippet.
«Naken» er imidlertid ikke veldig godt skrevet. Samtidig er det noe med historiene Anna Rasmussen forteller, som gjør at du ikke vil legge boken fra deg. Den er skrevet i samarbeid med Maiken Svendsen, men ifølge forlaget har Anna skrevet mye av boken selv. Hennes penn er også tydelig i boken, og selv om den ikke er best i klassen, så står det respekt av at hun, skulkerjenta med lese- og skrivevansker som ingen trodde det ville bli noe av, turte å starte en blogg og tør å skrive en bok. Det er noe å være stolt av og noe hun kan inspirere andre med.
LES OGSÅ: «Hvorfor blir det ikke bråk når mannlige idrettsutøvere kler av seg?»
