Årets siste dag

Hva skal du på nyttårsaften?

Det var ikke så mange foreldre som synes det var en spesielt god ide å åpne hjemmet sitt for en stor gjeng 16-åringer, som akkurat hadde oppdaget hjemme-alene-festenes gleder.

NYTTÅRSAFTEN: På årets siste dag må finkjolen fram. FOTO: Astrid Waller
NYTTÅRSAFTEN: På årets siste dag må finkjolen fram. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Hva skal du på nyttårsaften?

I ungdomstida var det et av de mest ladede spørsmålene av alle. Dere vet den perioden hvor det var blitt helt sosialt uakseptabelt å sitte hjemme sammen med mor og far med terteskjell, eplemost i stettglass og stjerneskudd ved midnatt. Det som tidligere hadde vært koselig og trygt framsto plutselig som dørgende kjedelig og på grensen til uverdig.

Hos meg kom den erkjennelsen egentlig ikke før på begynnelsen av videregående. Jeg kjente plutselig veldig sterkt at det rutete skjørtet og Diana-blusen (den hvite blondeblusen med høy hals, inspirert av datidens aller mest populære prinsesse) snarest måtte byttes ut med noe trangt og utringet i nervøs fløyel, og helst noen sko som ikke på noen måte kvalifiserte til beskrivelsen «praktisk», som dessverre var det jeg hadde mest av på den tiden. Det føltes som hele min sosiale eksistens resten av gymnastiden nå hvilte på at jeg klarte å lande en invitasjon til en av de få «kule» nyttårsfestene som var å oppdrive.

Og her møtte jeg nemlig på en hindring langt større enn praktisk skotøy. Det var nemlig ikke så mange foreldre som synes det var en spesielt god ide å åpne hjemmet sin for en stor gjeng 16-åringer, som akkurat hadde oppdaget hjemme-alene-festenes gleder (også kjent som Peach Canei, klining og en håndtering av fyrverkeri som det var all grunn til å være skeptisk til). Faktisk var det nesten ingen. Noe som gjorde at de få invitasjonene som sirkulerte til slike fester var desto mer ettertraktet.

Hjemme hos oss hadde vi heller ikke telefonsvarer, noe som gjorde at jeg voktet telefonen, som sto inne på arbeidsrommet til pappa, som en hauk, kastet meg over den hver gang den gav lyd fra seg og svarte like andpustent hver gang: «Heldalværsågod». Jeg turte knapt forlate huset i frykt for at det var i det øyeblikket noen skulle ringe med den gullkantede forespørselen.

Unødvendig å si kanskje, men det kom ingen telefon det året (med mindre den kom i det mamma tvang det vinterbleke fjeset mitt ut på en ørliten spasertur i håp om å gi meg noe som kunne minne om friske roser i kinnene. Jeg har nemlig fremdeles mistanke om at han kjekke fra Biri ringte akkurat da …). Det ble terteskjell og stjerneskudd enda et år. I ettertid ser jeg jo at jeg ikke akkurat tok skade av det, selv om det var forsmedelig der og da. For det har ikke manglet på nyttårsfester gjennom livet. Både med og uten nervøs fløyel, en nesten alltid med upraktiske sko.

I dag finnes det så mange steder å bli invitert på fest at det er ingen som trenger å vokte telefonen lenger. De kan komme på SMS, på Facebook, som melding på Instagram, på mail – det har til og med gått så mange år at det har blitt retro-kult å skrive dem på papir igjen. Vi har blitt voksne alle sammen og kan bestemme selv om vi vil ha fest eller ikke. Det begynner å bli en stund siden Peach Canei sto på menyen og jeg er garantert klining i det klokka slår midnatt på attende året med samme fyr. Og i år har vi faktisk ingen planer. Og det er deilig å kjenne på at det er helt greit!

Mulig det blir en rolig kveld hjemme med terteskjell og stjerneskudd. Det høres faktisk ganske forlokkende ut!

Godt nytt år!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer