Det begynte med morsdag. Morsdagen feires ikke som før, det kan vi alle være enige i, kan vi ikke?
Der det helt inntil nylig var nok å ta en telefon, muligens møtes for en kaffe og eventuelt overlevere en bukett tulipaner, handler det nå om hvem som har det nærmeste, varmeste og på alle måter beste forholdet til sin mor – og som kan dokumentere det med kule retro-bilder på Facebook.
Hva skjedde med alle venninnene mine som vanligvis klager høylytt over mødre som ikke forstår dem, anerkjenner partneren eller som har et gammeldags syn på oppdragelse? Vel, på søndag var alle sabla fornøyde hvert fall.
Minus meg, som hadde begynt å kjenne etter. Kanskje var det «Skavlan»-episoden med Märtha som hadde påvirket meg. Jeg kjente meg nemlig veldig påkoblet – fintunet på et vis. For hva følte jeg egentlig – omgitt av all disse kjærlighetserklæringene, all varmen, all familielykken? Følte jeg meg ikke litt utelatt? Litt annerledes? Og hva med alle dem som ikke har en mamma, eller som har en slem mamma? Hva føler de på en morsdag i dette havet av morshyllester? Noen måtte tenke de tankene også – føle deres smerte. Det ble meg.
Frustrasjonen toppet seg senere den søndagen, da jeg etter å ha utført en rekke arbeidsoppgaver i lite stimulerende og til dels støyende omgivelser, fant ut at heller ikke jeg hadde hengerfeste på bilen. (Akkurat slik som Märtha fortalte om på «Skavlan» tidligere. Det var selvsagt stressende for henne også.)
Märtha og jeg. Der sto vi, i en spagat mellom et overaktivt følelsesliv og den banale virkeligheten.
Så kom Valentinesday. Eller Valentinerdagen, eller Alle hjerters dag eller hva man skal kalle denne nyimporterte, klissete amerikaneren. En uhyre krevende dag å manøvrere i. Følelsesmessig, altså. Og nå på samme dag som morsdagen.
- Jeg trenger en hvit måned for å redde økonomien min
Hvor forelska, på en skala?
Forelskelse og kjærlighethetsærklæringer til partneren bølget gjennom sosiale medier. At fra de enkleste og minst fiksfakseri-ete «Elsker deg gutten min», til de mer avanserte litterære eller nesten filmatiske kjærlighetserklæringene.
Du vet de parene som alltid har vind i håret og solbrun hud på bilder fra steder du aldri kommer til å besøke. Som smiler – uten å se i kamera, på den blogg-aktige måten. Hvor mannen skriver noe som at han elsker henne høyest uten sminke, på en tirsdagsmorgen. De parene der kan jo få følelsesmennesker som meg selv til å kjenne på litt av hvert.
For hva med meg og min partner? Når elsker han meg høyest? Jeg har ikke inntrykk av at det er på tirsdagsmorgener uten sminke i hvert fall. Kanskje mer i helgene, egentlig. Og helgene er jo ikke mange av i den store sammenhengen. Ikke mange nok. Jeg fikk vondt i hodet av å tenke på det. Og som det grunnleggende empatiske mennesket jeg er, gikk tankene mine til alle dem UTEN kjæreste på en slik dag. Hva følte de på en dag fylt av sukkerspinn i sosiale medier, rosetilbud, konfekt og rødt blondeundertøy i alle utstillingsvinduer?
Noen måtte tenke de tankene også - føle deres smerte. Det ble meg. Igjen.
Misunnelse er også en følelse
Jeg ringte en av venninnene mine som hverken har kjæreste eller mor for å uttrykke min medfølelse.
– Hvordan går det med deg, sa jeg. Tenker masse på deg! Morsdag OG Valentines, sa jeg. Er du sykemeldt? Det har jeg i så fall FULL forståelse for.
- Du, det går helt fint, svarte venninnen min, uberørt.
- Mener du det? Jeg tenker at når JEG synes det er krevende, når JEG opplever det som too much – da må i HVERT FALL du føle det sånn? All den lykken, falskheten, liksom. Jeg er ganske sensitiv for sånt.
Jeg hørte et sukk i andre enden.
- For det første. Du er ikke spesielt sensitiv. Det må du bare legge fra deg. Det som har skjedd nå er at morsdag og Valentines er dager der du måler deg selv og ditt liv, opp mot det du ser at andre har. Også føler du at det du har, ikke er like bra. Det her er helt basic. Vi snakker psykologi valgfag-nivå, sa min vanligvis varme, forståelsesfulle venninne. (Min Elisabeth Nordeng hvis dere skjønner.)
- Nei, det handler faktisk ikke om meg. Det handler om DE ANDRE, alle posørene der ute, prøvde jeg meg.
- Nei, hvis du misliker noe sterkt, handler det alltid om deg selv, svarte psykologi valgfag, som jeg nå valgte å kalle henne i midt eget hode. Hun fortsatte i leksjonen:
- Og det du føler nå, er god gammeldags misunnelse. Hverken mer eller mindre.
Misunnelse? JEG? Jeg som var så gjennomraus og ålreit, og som alltid tenkte på andre? Jeg hadde lyst å legge på. Avslutte samtalen. Vennskapet.
- Men slapp av, da. Du kan fortsatt kalle deg et følelsesmenneske, det er ingen som tar fra deg det. Misunnelse er en følelse det òg.
Kjærlighet til alle - bortsett fra hun med rødt hår og fem kilo for mye
«Mars - årets styggeste måned»
