Jeg nærmer meg førti år og har begynt å stille en del spørsmål. Hvem er jeg? Hvor er jeg om ti år? Er jeg på riktig kurs eller må jeg kanskje ta noen kveldskurs? Erkjennelsen av å være voksen begynner å sige inn, parallelt med alt annet som har begynt å sige.
Likevel er ikke det å tre inn i det virkelige voksenlivet først og fremst en fysisk opplevelse av å eldes. Nei, det handler mer om de erfaringene man gjør seg om å ikke være helt på ballen lenger. Som at utestedene du tror er nyåpnet viser seg å være tre år gamle. Eller at du savner artister med artistnavn, som ikke ser ut som de er i marka hver helg. For å nevne noe. Men i det siste har jeg funnet ut at det er særlig én preferanse som tydeliggjør forskjellen på kvinne 40+ og de yngre mer enn noe annet. Et plagg som siden ungdom ble oppfunnet på 50-tallet, har blitt forbundet med opprør, frihet og individualisme, og dermed også noe sexy. Jeg tenker selvsagt på jeansen! Og slik jeg opplever det, leter venninnene mine og jeg etter en helt annen jeans enn det tjueåringene gjør.
Mens jeg er «stuck» i en forestilling om at jeansen skal løfte rumpa til nye høyder, ser mine yngre, trendbevisste medsøstre ut til å ha helt andre hensikter. Jeg melder en av venninnene mine og spør om hun har lagt merke til det samme.
- Du tenker på den bevisst usexy jeansmoten? Den har jeg lagt merke til ja! Og jeg tror ikke den er en døgnflue heller, jeg tror den har kommet for å bli. Det betyr at for å ikke virke totalt utdatert er vi nødt til å revurdere forestillingen vår om den perfekte jeansen, svarer hun nøkternt.
Jakten på den perfekte jeansen
Og hva er den perfekte jeans? Det har jeg brukt årevis i diverse klamme prøverom på å finne ut av. Preferansene har endret seg noe gjennom årene (vi er mange som har vært innom både hvite og beige Levi's-bukser, usannsynlige lave Fornarina-jeans og diverse uheldige «mel-på låret»-fargede varianter.) Likevel vil jeg si at målet alltid har vært helt tydelig: så spretten rumpe som mulig, og lengst mulig bein.
Jeg har altså uten tvil (eller blygsel) ønsket å optimalisere den kroppen jeg har vært i besittelse av, og har spekulert i virkemidler som store og små lommer, høy og lav midje, smale og vide buksebein – alt med varierende hell selvsagt. Stort sett ble ny jeans innkjøpt med venninne i prøverommet, som kunne veilede om hvorvidt buksa satt som den skulle, altså om jeg fikk «bra rumpe» i valgte modell, supplert av mannlig butikkpersonell som også tok en innøvd og velregissert kikk.
- Overtrekksbuksene kostet fra "dyrt" til "uforståelig dyrt"
Jeansrumpa er død!
- Jeg tenker at det er frigjørende at unge jenter ikke bare tenker på hvordan rumpa ser ut bakfra, fortsetter venninnen min og legger til:
- De velger seg jeans de kan puste i. Slappe av i. Også har de et antakelig et annet syn på hva som ser bra ut, hva som er sexy rett og slett. Jeg syns det er kult jeg! Er det ikke en slags feministisk triumf? Jeansrumpa er død!
Kanskje hun har rett. Kanskje jeg bare skal omfavne «slacker-jeansen» først som sist? Slappe av. Kjenne på jobbebuksefølelsen i full offentlighet.
Venninnen min er ikke i tvil:
- Bare se deg rundt på gata. Det er mødrene som går for rumpeløft, mens døtrene velger «mum jeans», eller androgyne, løstsittende varianter. Jeg vil påstå at jeansmodellen du velger avslører alderen din i langt større grad enn noe annet. Og da hjelper det ikke at rumpa er spretten, skriver hun etterfulgt av tre fersken-emojier og et blunkesmilefjes.
