KROPPSPRESS: Vil vi egentlig ha et samfunn der det å fylle lepper, pumpe opp kinnbein eller operere inn en sprettrumpe er like vanlig som en tur på SATS eller et besøk hos frisøren? Der individuell skjønnhet ikke lenger er noe som skattes, men må fjernes, spør Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
KROPPSPRESS: Vil vi egentlig ha et samfunn der det å fylle lepper, pumpe opp kinnbein eller operere inn en sprettrumpe er like vanlig som en tur på SATS eller et besøk hos frisøren? Der individuell skjønnhet ikke lenger er noe som skattes, men må fjernes, spør Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
Kroppspress:

Hvem må ta skylda for kroppspresset?

Det kan være lett å rette en dømmende pekefinger mot bloggere som promoterer plastisk kirurgi og deler ut rabatter på leppefillers og botox, men hva med oss andre?

Tirsdag denne uka var jeg invitert til å holde et innlegg på regjeringens rundebordskonferanse om kroppspress i regi av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Ministre og politikere er bekymret, og det med god grunn. Vi navigerer så godt vi kan i en mediehverdag, som for mange, særlig unge, er dominert av sosiale medier og styrt av aktører ingen egentlig har kontroll over, og konsekvensene for mange ser ut til å kunne bli uønskede og store. Morten Hegseth skrev i sin kommentar i VG at «det brenner på internett-dassen», og mange forskningsrapporter gir ham rett i det.

For en ny rapport fra NOVA viser nemlig at flere og flere unge oppgir at de sliter psykisk, og jo mer tid de tilbringer på sosiale medier, jo vanskeligere synes de å ha det, særlig jentene.

Så er det viktig å understreke at kroppspress ikke på noen måte er et nytt fenomen. Det kom ikke med de sosiale mediene. Selv kan jeg huske å ha tittet betuttet nedover eget skrog, og lure på hvorfor jeg ikke var velsignet med samme attributter som Cindy Crawford etter å ha sett HMs mye omtalte megapostere i deres banebrytende understøykampanje i 1991. Men det som derimot er nytt er at politikerne nå setter det på agendaen. Det er et initiativ det er all grunn til å applaudere!

For vil vi egentlig ha et samfunn der det å fylle lepper, pumpe opp kinnbein eller operere inn en sprettrumpe er like vanlig som en tur på SATS eller et besøk hos frisøren? Der individuell skjønnhet ikke lenger er noe som skattes, men må fjernes. Der alle rynker og spor etter levd liv skal glattes ut fortere enn svint, og gjerne begynnes forebyggende med i begynnelsen av 20-årene?

Og hvem må i så fall ta skylda for at det har blitt slik? For mange har behov for å plassere skyld. Og det kan være lett å rette en dømmende pekefinger mot bloggere som promoterer plastisk kirurgi, deler ut rabatter på leppefillers og botox og møter alle tilløp til kritikk med «det er min kropp og mitt valg, jeg har aldri bedt om å få være noens forbilde».

Og hva med oss «voksne»? Hvis mamma har har botox og fillers i hele fjeset, nye silikonpupper og ikke har rørt en karbohydrat siden 1998, hvordan skal da en datter eller en sønn klare å få et sunt, normalt forhold til sin egen kropp eller sine egne matvaner?

Jeg tror ikke på å plassere skyld. I hvert fall ikke på enkeltpersoner. Problemet er for stort og komplekst til det. Personlig tror jeg også det er vanskelig å regulere seg bort fra. Kanskje vil det hjelpe å forby reklame for kosmetisk kirurgi? Eller innføre et prikkesystem, litt som på førerkortet, der «verstingene» i sosiale medier får bøter eller andre sanksjoner etter et visst antall prikker? Men først og fremst slutter jeg meg til Helsesista, Tale Maria Krohn Engvik; vi må starte med oss selv.

Det tenker jeg ofte på. Mye fordi jeg leder et magasin som når ut til over en million lesere hver uke, mye fordi jeg er mamma til en gutt som jeg håper og ønsker mer enn noe annet skal vokse opp å føle at han er god nok akkurat slik som han er - og mye fordi jeg er voksen, over førti faktisk! Da må jeg pokker meg være bevisst på hva slags signaler jeg sender ut. Da kan ikke være så navlebeskuende og selvopptatt at jeg tror at alt handler om meg lenger. Da må jeg faktisk reflektere over hva slags forbilde JEG har lyst til å være? Hva gjør jeg for å minske presse og usikkerhet? Kan jeg påvirke noen i positiv retning, vel, da er det mitt fordømte ansvar å gjøre det!

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

LES OGSÅ: - Er det en sykdom i seg selv å være jente?

Til forsiden