STOPPE MOBBING: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Som med de fleste samfunnsproblemer tenker jeg at forebygging er nøkkelen til forbedring, skriver journalist Ingvild Kjøde. FOTO: Geir Dokken
STOPPE MOBBING: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Som med de fleste samfunnsproblemer tenker jeg at forebygging er nøkkelen til forbedring, skriver journalist Ingvild Kjøde. FOTO: Geir Dokken
Stopp mobbingen:

«Hvem skal stoppe mobbingen?»

Jo, det er visst du og jeg det.

Forrige uke viste NRK dokumentaren sin om mobbing som rystet det ganske land. Her møtte vi blant andre Arnar i Karasjok, som ble utestengt, grovt mobbet og banket opp av sine medelever. Åtte år senere så han filmklippene om seg selv i de tøffe årene. Scenene gjorde sterkt inntrykk på både han og oss.

Arnar, den sjenerte, fine gutten som lå alene på trampolinen utenfor huset og aldri fikk besøk. Han som skatet alene i gaten utenfor huset sitt. De triste øynene. Redselen i blikket. Ungdomsskolegutten som lå på sofaen hjemme og ikke orket å gå på skolen fordi han kastet opp på nettene og hadde vondt i magen.

Og alltid ved hans side: Mammaen som aldri ga seg. Som ringte skolen og lokalavisa, dro til lensmannen og til syvende og sist endte med å flytte til andre enden av landet for at gutten skulle få en ny start.

LES OGSÅ: Ingen går på fotball lenger, her SATSER de på fotball

Skjerpede krav til skolen

Det er lett å tenke at her gjorde ikke skolen jobben sin, og det var også åpenbart sant. Ikke var det fattet enkeltvedtak (som de pliktet etter loven), og ikke så vi noen tiltak som gjorde at Arnar fikk det bedre. I år ble skolens handlingsplikt i mobbesaker mye tydeligere. Etter at opplæringsloven ble skjerpet 1. august 2017 er det nå lovpålagt en nulltoleranse mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering i skolen.

Det vil si at skolen plikter å sette inn tiltak med en gang de blir varslet eller ser slike hendelser. Og foreldres rett til å klage til Fylkesmannen er ikke lenger avhengig av om det er fattet et såkalt enkeltvedtak. Presset mot skolen om å ta tak raskt er større – og det er bra. De kan ikke lenger feie ting under teppet som «jentegreier» eller en «vanlig konflikt».

Like fullt: Vi foreldre kan ikke lene oss tilbake og forvente at skolen ordner opp alene. Vi må også gjøre en innsats! Mange år med fokus på og jobbing mot mobbing i skolen, viser seg å ha gitt lite resultater. Fortsatt sier i underkant av fem prosent av norske barneskoleelever at de blir mobbet en til flere ganger ukentlig. Det er det min og din plikt – som foreldre og medmennesker – å gjøre noe med. Når et barn, som Arnar, blir mobbet i så lang tid, er det ikke bare skolen som har sviktet – men en foreldregruppe også.

LES OGSÅ: La førsteklassingene fortsette å være barn

Håpet i historien

Men hva kan vi gjøre? Ungene velger jo selv sine venner, og barn er barn, litt knuffing og kommentarer må de da lære seg å tåle? Hørt det før? Jeg tør påstå at dette er sannheter med sterke modifikasjoner. Vi foreldre kan gjøre mye mer enn vi tror, hvis vi orker og gidder.

I dokumentaren om Arnar ligger håpet nettopp i møtet mellom to mødre. En mor tar kontakt med Arnars mor og spør om sønnene har vært med på å mobbe og banke ham, for hun har hørt det på bygda. Arnars mor bekrefter, og i stedet for å gå i front mot hverandre, setter de seg ned og snakker sammen. Den andre moren tar sågar med seg begge sønnene sine hjem til Arnar og ber dem om å si unnskyld. Ikke med høye stemmer og haglende beskyldninger, men med jordnær og rolig samtale.

Det er ikke lett for noen, men de tar seg gjennom det, og lettelsen er stor hos begge parter når guttene etterpå setter seg ned og spiller playstation sammen. Det sies i dokumentaren at Arnar får det LITT lettere etter dette. Han har fått noen på skolen som han kan være trygg på.

Hva om flere foreldre hadde fått til dette? Tenk hva det kan bety at du strekker ut en hånd?

LES OGSÅ: Når barna flytter ut

Ta med det ensomme barnet hjem

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Som med de fleste samfunnsproblemer tenker jeg at forebygging er nøkkelen til forbedring. Og der er foreldrenes innsats helt essensiell. Alle vet at det ikke er greit å sende med poden bursdagsinvitasjoner til halve klassen i sekken. Eller å snakke stygt om andres barn ved middagsbordet. Men å unngå dette er ikke nok. De fleste kan mer enn som så – hvis vi vil.

Det er ikke slik at hvis dine barn har mange, gode venner, så kan du tenke CHECK – da er vi i mål på det feltet. Så lenge det er barn i klassen eller omgangskretsen som faller utenfor, har vi fortsatt en jobb å gjøre. Et kollektivt foreldreansvar. Og hvis ditt barn er sosialt tilpasset med mange venner, kan dere strekke dere litt lenger enn de som sliter.

Da er det kanskje akkurat dere som skal ta med det ensomme barnet hjem en dag, eller på kino, eller som skal låne et lokale og invitere til en bursdag hvor alle får plass. Jeg kan garantere at den dagen du selv eventuelt opplever at barnet ditt går rundt alene, vil du være evig takknemlig hvis noen tar med ungen sin og ringer på hos dere. Det skal ikke så mye til for å utgjøre en stor forskjell.

LES OGSÅ: Noe må gjøres med seksualundervisningen

Til forsiden