NYE KLÆR TIL SKOLESTART: - Et år klinket jeg til og med til med en dristig, mintgrønn kaps som jeg syntes satt som et skudd på nyklippet piggsveis, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
NYE KLÆR TIL SKOLESTART: - Et år klinket jeg til og med til med en dristig, mintgrønn kaps som jeg syntes satt som et skudd på nyklippet piggsveis, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
Nye klær til skolestart:

Hvert år i begynnelsen av august tok mamma meg med til Lillehammer for å «bli ny»

Det var ikke alltid budsjettene tillot altfor mange utskeielser, men jeg var bestandig ny (nesten) fra topp til tå første skoledag.

Er det én ting jeg savner fra barndommens mer enn bekymringsløse dager, er det de lange feriene. Endeløse strakte ukene seg foran oss, åpne til å fylles med nesten akkurat det vi ville. Det ble til og med all verdens tid til å kjede seg skikkelig. Og da åtte ukers slaraffenliv var lagt bak oss, var i hvert fall jeg mer enn klar for å ta fatt på nytt skoleår. Skolen var den samme, klassekameratene også. Men jeg skulle et klassetrinn opp, og det krevde selvsagt en synlig markør. Det hendte heller ikke så rent sjelden at jeg hadde lagt til noen centimeter på høyden over sommeren, så jeg måtte ha noe nytt å ha på meg. Noe som signaliserte at «her kommer jeg, mer enn klar for det som måtte vente meg».

Heldigvis hadde jeg en mamma som forsto viktigheten av dette, og som hvert år i begynnelsen av august tok meg med til Lillehammer for å «bli ny». Aller helst ville jeg på Belsvik, for der hadde de Levi’s, Poco Loco og andre rå merker. Det var ikke alltid budsjettene tillot altfor mange utskeielser i nevnte butikk, men jeg var bestandig ny (nesten) fra topp til tå første skoledag.

Det var verdens beste følelse! Grusveien fra Brøtheim og ned i skolegården ble min egen catwalk. Stive, nye jeans, sko som var harde og blanke i skinnet, og til og med kanskje knirket litt på linoleumsgulvet i gangene, en pastellfarget storskjorte med rosa belte, en inkamønstrete strikkegenser med ny olajakke over … Et år klinket jeg til og med til med en dristig, mintgrønn kaps som jeg syntes satt som et skudd på nyklippet piggsveis.

Jeg har dessverre ikke like lange ferier lenger, i hvert fall ikke lange nok til at jeg rekker å kjede meg skikkelig. Men i midten av august, når ferieukene ligger bak meg, dukker den fremdeles opp. Følelsen av at det er på tide å fornye seg litt i klesveien. Solblekede bikinier og slitne saronger må bort til fordel for noe mer … nytt er vel egentlig det mest dekkende ordet.

Det bunner ikke i et behov lenger, da jeg i en alder av 45 er ganske sikker på at jeg er ferdig utvokst (i hvert fall i høyden). Jeg trenger heller ikke å bekymre meg for at min popularitet på jobben avhenger av at jeg har en bestemt type olabukse eller en genser med en spesiell logo på. Men jeg kjenner likevel sterkt at jeg burde ha noe som markerer ny sesong. I fjor kjøpte jeg en vintage ullkåpe med gullknapper, året før var det et par mørkegrønne boots. I år er jeg mer usikker, men moten går jo i sirkler, så kanskje jeg er klar for en frekk, mintgrønn kaps igjen?

LES OGSÅ: «Takk, mamma for at du ikke hadde sex på tv!»

Til forsiden