HELT ÆRLIG med BENEDICTE WESSEL-HOLST: Er redaktør i HENNE og kommentator/spaltist på KK.no. Hennes Helt Ærlig-kommentar "Venninnepraten fra Helvete" leser du nedenfor! Foto: Yvonne Wilhelmsen/All Over Press Norway
HELT ÆRLIG med BENEDICTE WESSEL-HOLST: Er redaktør i HENNE og kommentator/spaltist på KK.no. Hennes Helt Ærlig-kommentar "Venninnepraten fra Helvete" leser du nedenfor! Foto: Yvonne Wilhelmsen/All Over Press Norway
Helt ærlig

«Hvis ikke DU skal orke tanken på en 100 prosents stilling – hvem skal da gjøre det?»​

Når du selv tror at du skal vie livet ditt til hjemmelaget syltetøy og yoga. Da er da du trenger henne, venninnen som røsker deg skikkelig ned på jorda igjen.

 Nei, det tror jeg er veldig dårlig idé. Svaret kom raskt og kontant. Jeg hadde luftet en mulig framtidsplan angående egen karriere, og den falt slett ikke i god jord hos det jeg til nå hadde ment var min beste venninne.

Her var ingen heiarop, rosa hjerter, klappende hender eller oppmuntrende smilefjes å spore.

Det var vår første venninnekveld i det nye året og jeg hadde høye forventninger til alt det skulle innebære. Tent lys. Kjøpt inn blomster og mengder av vin. Kokt egen kraft av magevennlige grønnsaker med detox-effekt. Kort sagt: alt var perfekt.

Så fortsatte hun:

– Jeg ser du har begynt å koke egen kraft. Forsiktig nå, det begynner med kraft og hjemmelagd syltetøy, så går du over til fermentering og da har du i grunn tatt det første skrittet ut av arbeidslivet, tro meg.

Hun slurpet unna den tidkrevende kraften litt for hastig til virkelig å smake på den.

Sa hun virkelig at hun ikke hadde tro på min nye forretningsidé og kommende jobbtilværelse? Det var for drøyt. Jeg, som vitterlig var i besittelse av en rekke talent jeg ikke fikk brukt i min nåværende jobb – så mange drømmer, hobbyer, sideprosjekter.

Tenk på alt jeg kunne få til fra min egen kjøkkenbenk! Og ikke minst – alt jeg ville fått tid til hvis jeg valgte litt annerledes? Kanskje trappet ned litt i det minste? 

– Det er ikke sånn at alle som forlater konvensjonelt arbeidsliv blir Trines Matblogg eller Fotballfrue. Eller coach, foredragsholder eller treningsinstruktør.

– Nei, jeg er jo klar over det, sa jeg nølende og prøvde meg fram med et nytt innsalg av egne evner. 

– Men jeg lager egen pesto og har lært å stappe pølser av D2! Jeg er i tillegg langt over gjennomsnittlig interessert i mote og interiør. Se på denne lampa her: kjøpt på auksjon, er ikke det kult? Og ja – jeg har gymmatte i stua og liker å holde meg i form – det må da være NOE her?

– Nei. I grunn ikke.  

Min fra nå av omtalt som «tidligere bestevenninne» var gått fra avmålt til iskald. Hun jeg hadde rådført meg hos i årevis om alt fra partnervalg, boligkjøp, hva man skal ha på seg på syttende mai når man ikke skal ha på bunad og hva man skal servere til middag når alle gjestene minus to er på spesialdiett – kort sagt alt av betydning – var nå ikke på lag. For meg framsto det som et klart brudd på venninnekontrakten. Den som handlet om å «backe uansett hva». Sto det ikke skrevet et sted? At man som venninne forplikter seg til å støtte, heie, dytte fram?

Hun trakk pusten. Svelget unna enda en slurk overpriset riesling.

– Det du etterlyser er tilbakemelding og ros for alt det du driver med utenom jobb, og som strengt tatt bør forbli fritidssysler. Alt det du ikke får betalt for egentlig. Hvorfor er du mer opptatt av det enn lønnet arbeid? Er du klar over hvor privilegert du er i utgangspunktet? Høy utdannelse, behagelige arbeidsforhold. Du av alle – kan jo ikke bli en sånn dame som synes det er viktigere å ha en perfekt fritid enn en god jobb?

Det var som om den hjemmelagde plommechutneyen min liksom vokste i munnen. Den passet ikke til osten likevel, jeg kjente det nå.

– Nei, det er vel ikke helt det jeg mener… Jeg bare opplever at vi lever i en tid der det er så mange muligheter. Og hvis jeg valgte litt annerledes, så kanskje jeg hadde fått bedre tid. Bedre tid til alt jeg liker å holde på med. Folk stresser så mye nå. Det kan jo ikke være meningen at vi skal være så utslitte hele tiden? Jeg har begynt å følge flere på instagram som..

- Stopp! Min tidligere bestevenninne avbrøt meg kontant. Det var da jeg nevnte instagram og de inspirasjonskontoene med sitater, at det klikket for henne. Hun så annerledes ut nå også. Som en slags Roald Dahlsk skikkelse. Ruvende over den spinkle danske designstolen, og med et stemmeleie i kategorien snerrende hund.  

– Hør her. Jeg har en kvinnelig sjef, langt over meg i systemet. Og hun sa til meg en gang, at noe av det som har skuffet henne mest, var at hennes egne venninner ikke misunte henne noe ved den høye stillingen hun hadde, ikke lønnen, ikke ansvaret, innflytelsen — ingenting! De bare lurte på om det var «verdt det». VERDT det? Er det sånn det har blitt? Skal du sitte her og si at penger ikke motiverer deg? Vel da har vi i så fall et megaproblem i SAMFUNNET! Hei folkens! Drit i de lønnsgreiene – det viktigste er at vi får mer tid! Mer tid til å trene og lage mat fra bunnen av! Og avspasering for å blogge!

Hun snakket høyere nå. Og insinuerte ikke bare at ideen min om en framtid utenfor konvensjonelt arbeidsliv var dårlig – men at jeg i tillegg representerte et «sykdomstegn» ved overflodssamfunnet jeg allerede var så heldig å være en del av. 

– Hvis ikke sånne som deg, som sitter på kontor og jobber med det de aller fleste vil definere som meningsfullt, hvis ikke DU skal orke tanken på en 100 prosents stilling – hvem skal da gjøre det? Er du klar over at nesten 40 prosent av norske kvinner jobber deltid? Synes du det er ideelt?

Hvilken side min tidligere bestevenninne tilhørte politisk ble mer og mer uklart utover i talen, men at jeg og mine holdninger var et problem av betydelig størrelse – var åpenbart.
Jeg prøvde å rykke henne ut av sitt eget debattprogram.

– Jeg kan vel ikke forholde meg til den statistikken når det er MITT liv det er snakk om?

– Jo, det er akkurat det jeg syns du skal. Tenk på statistikken. Lukk øynene og tenk på fedrelandet! Det er det du skal gjøre! Vik unna kjøkkenbenken og krevende, unødvendige hjemmeprosjekter. Også syns jeg du skal be om høyere lønn. På vegne av alle som ikke har mulighetene du har. Hun trakk pusten. 

- Men du? Godt nytt år forresten! 

Hun smilte plutselig.

- Jeg håper virkelig ikke du du er av de idiotene som tror de gjør seg selv eller andre en tjeneste ved å ha en hvit måned? Vis meg den personen, den relasjonen, det LIVET – som ikke tar seg opp noen nødvendige hakk av et par glass vin. Skål!

Til forsiden