Så er vi her igjen, dere! Hverdagene, de det er flest av og som vi har hørt at vi skal ta vare på, bære på gullstol, forgylle og sette pris på. Dagene som hylles i alt fra blogginnlegg til sakte prosa og vakker poesi, som vi leser og tenker; ja, det er sånn det er, det er disse dagene vi kommer til å se tilbake på med glede. Vi kommer til å savne de travle årene omgitt av småfolk som trenger oss, det vil bli så tomt når de forlater redet! Og alt dette er selvsagt sant, både blogginnleggene og sakteprosaen og poesien har mye for seg når det kommer til hverdager. Det er bare det at det vakre kan være forbanna vanskelig å få øye på enkelte dager.
Som den første uken av skoleåret. For oss startet den dagen før, med barnebursdag for en spent seksåring og påfølgende familieselskap. Deretter gled søndagen nesten umerkelig over i mandag, umerkelig fordi jeg tilbragte natten lysvåken i frykt for å forsove meg (og dermed barna) til første skoledag. Så nevner vi i fleng: Feiring av førsteklassing og fotballkamp mandag, håndballtrening tirsdag, fotballtrening onsdag, klassefest for 27 tolvåringer hjemme i vår lille stue torsdag, håndballcup (i et annet fylke) fredag, lørdag og søndag, fotballcup (i eget fylke) samtidig lørdag. Alt fordelt på tre barn, men bare to foreldre. Når vi topper det med det som føles som tusen skolebøker som skal ha bokomslag, en tannlegetime og en synstest og hei – der kom det visst en bursdagsinvitasjon med to dagers varsel og – så er det jo så man knapt rekker å jobbe.
Allerede på tirsdag slo den meg, tanken om de hverdagselskende foreldrene og hvordan de får innført rutiner på et blunk. Her i huset er nemlig ingen dager like, har vi innført en rutine kan du banne på at den er avleggs uken etter. For idet du tror du har kontroll på dette med skolebuss, som er nytt av året for oss, så skal barn én være med en venn hjem mens barn to skal ha noen med seg, men begge vennene tar skolebussen en annen vei, og kan man bytte buss? Ikke det nei. Så man finner en løsning, møtes på halvveien mellom de to bussene og tenker at dette med å bli med hverandre hjem skulle jo være en avlastning og lur hverdagsløsning, men nå måtte alle skynde seg hjem fra jobb likevel for å rekke å møtes etter bussen.
Og det innser du først på kjøkkenet hjemme, idet du møtes av lur hverdagsløsning nummer to: Middag fra matkasse. Verden vil bedras, det får være så, men hvordan i all verden klarte hun ivrige selgeren å overbevise meg om at ukjent mat med fancy oppskrift skulle spare meg for tid i hverdagen? Det kommer jo heeeelt an på hvilken mat du lager vanligvis, hjemmelagede vårruller når ikke spaghetti med kjøttsaus til knærne på effektivitetsbarometeret. Vårrullene ble gode de, men de ble jo ikke ferdige før til kvelds. Og da var barna (og jeg) mett. På is.
Og sånn halser vi av gårde i dette hamsterhjulet vi kaller livet mens vi ser på alle andre og lurer på hvordan i huleste de får det til. Hvordan klarer de å levere nystrøkne, økologiske speltbarn med designermatpakker tidsnok på skolebussen mens alle smiler lykkelig til hverandre idet de tar farvel? Hvordan klarer de å lage variert, sunn og kortreist middag fra bunnen mens de hjelper barna med leksene, lytter tålmodig til alle fem og deretter avslutter dagen med høytlesning og kumbaja og legger perfekt bokomslag med decoupage og scrapbooking-teknikk på det som føles som tusen skolebøker?
Det er rart hvor vellykket vi tenker at alle andre familier er. Jeg har hatt naboer som har gitt meg konstant dårlig samvittighet bare ved å dukke opp og helt uten å mene det, ved å fremstå perfekt i mine øyne. En stund fantes det ikke noe mer irriterende, men så skjedde det noe rart: Jeg fikk beskjed om at jeg var noens irriterende perfekte venn. Først lo jeg. Så innså jeg: Hvis noen ser på meg og tenker «jeg fatter ikke hvordan hun får det til», så har jeg bare to ting å si. Det ene er en rungende tilståelse, for jeg er en fake, ser du ikke det? Kaken er fra pose og middagen fra frysedisken og barnas bokomslag er sånne boksokker av stoff som de kan træ på sjøl! Det andre er dette: Hvis noen tror at jeg er en sånn dame (for vi snakker bare om damer her) som fikser alt, og jeg er i nærheten av representativ for sånne damer, så er hun irriterende perfekte naboen min jaggu ikke mye perfekt bak fasaden hun heller!
Og med dette møter jeg en ny uke med fornyet selvtillit. Det er rart med det; klarer du én sånn uke, klarer du 37 skoleuker til. Plutselig er det høstferie, så juleferie, vinterferie, påske og to måneder med sommerfri. Og selv om jeg synes feriene byr på de diggeste dagene, skjer det magiske etter hvert som hverdagene glir forbi at det blir en slags rytme av det. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg kanskje ha kalt det rutine.
I mellomtiden er dette min overlevelsesplan:
1. Prøve å le når alt skjærer seg, i stedet for som nå; gå i indre oppløsning. Man ser kanskje gal ut når man ler i akutt hverdagskrise, men heller gal og glad enn bare gal.
2. Gjemme meg på do og spille Hay Day når det røyner på. Det er barnslig, men det er min guilty pleasure and I’m sticking to it.
3. Se resten av «Shameless». Har du ikke sett serien ennå, så gjør det! Familien Gallagher vil få deg til å føle deg som en perfekt forelder.
4. Høre mer lydbok, sommerens nyforelskelse. Plutselig kan jeg lese mens jeg legger sammen klær eller tar hverdagens transportetapper, det gir meg en sånn ro.
Og plutselig tror jeg hverdagene kan bli riktig så bra!
LES OGSÅ: «La førsteklassingene fortsette å være barn. De er ikke skapt for å sitte på rumpa»