STORTINGSVALGET 2017: KK-journalist Malin Gaden valgte å ikke stemme et år - det skapte sterke reaksjoner.
STORTINGSVALGET 2017: KK-journalist Malin Gaden valgte å ikke stemme et år - det skapte sterke reaksjoner.Vis mer

Stortingsvalget 2017:

Hvordan skal jeg, Malin (24), vite hva som er best for landet vårt?

«Huff, stakkars meg med stemmerett som ikke vet hvilken boks jeg skal sette et kryss i.»

I seks år har jeg hatt muligheten til å stemme. I løpet av de seks årene har jeg kunne ha stemt tre ganger (snart fire). Men jeg har bare jeg gjort det to. Jeg husker fortsatt blikkene jeg fikk av mamma og pappa da jeg fortalte dem at jeg ikke hadde stemt første gangen jeg hadde mulighet til det. De gapa som om det ikke var no’ morradag - og den skuffelsen! De kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke stemte. Reaksjonene var så utrolig sterke og jeg fikk nesten inntrykket av at jeg ikke måtte si dette til noen.

Neste valg lot jeg derfor bodene til partiene avgjøre min stemmeskjebne. Høyre serverte boller. Boller er digg. AP delte ut roser. Fint, men jeg er allergisk mot blomster. Så jeg tok meg med no’ bakst og brosjyrer og stakk hjem. Jeg fant derimot raskt ut at jeg kan lese meg gjennom titalls brosjyrer og sitte igjen med masse informasjon, men likevel mangler jeg noe jeg mener er essensielt når det kommer til det å stemme på noe: erfaring.

LES OGSÅ: Tar du ofte feil valg?

«Sier du ja til at flere private aktører kan drive eldreomsorg?» Ja, flott, tenker jeg! Så bra at det åpnes for flere muligheter for de eldre. Men så er det jo noen som ser på meg, himler med øynene og sier dette er totalt feil tankegang. Flere mener det visstnok blir færre plasser til de som ikke har råd til det. Men igjen så er det jo noen som mener at dette er en bra greie? Hva skal jeg tro? Hva vet vel jeg? Hvordan skal jeg, Malin (24), vite hva som er best for eldreomsorgen? Ingen brosjyre kan fortelle meg det. Malin (24) har null livserfaring.

«Du og din generasjon er fremtiden» får jeg ofte høre, og ja, jeg forstår det, men jeg mener det er andre som bør prioriteres først. Jeg vil stemme på et parti som gjør noe bra for barna og de ansatte i barnehagen jeg en gang jobbet i, sykehuset mamma jobber for som det stadig er diskusjon om får bli eller ei, og et parti som sørger for at bestemor og bestefar får en best mulig pensjon.

LES OGSÅ: Midtlivskrise: - Han tråkket som om han hadde mannen med ljåen i hælene

Nøytral-knappartiet

Jeg har lest meg opp på flere av de mer sentrale partiene (nei, jeg ble ikke overbevist av en hvetebolle), men fremdeles sitter jeg her og stirrer litt blankt ut i rommet. Gode poeng her, gode poeng der, noen mindre gode poeng der. Dette førte til at neste steg i målet mitt om å finne mitt ideelle parti ble «valgomatene». Disse «valgomatene» du kan søke opp på Internettet serverer deg spørsmål du skal svare på, og deretter kan du i noen tilfeller klikke på i hvilken grad du er enig, mens andre spør deg om du er «helt enig», «uenig» eller «nøytral».

«Vi må øke skattene for å skape bedre velferd». Umiddelbar tanke: Ææææ… Skal jeg betale MER skatt? Dette voksenlivet, altså. Men hva vet vel jeg om hva som skal til for å skape bedre velferd? *Trykker på nøytral-knapp*. «Vi bør skyte mer ulv». Første tanke: Stakkars ulven. Den vet jo ikke bedre. Andre tanke: Men igjen – stakkars bonden som mister dyrene sine. Nøytral-knapp.

Mennesker elsker å være en del av noe, så når «alle» misliker det partiet, så må jo også du gjøre det

Og her blir jeg sittende. Noen av disse valgomatene gir deg også kun et par spørsmål før de vet om du er på Team Jonas eller Team Erna. Og selv om jeg vet at det ikke er dette som skal avgjøre hva jeg stemmer på, blir jeg irritert. Irritert fordi det bare blir for dumt, men også irritert fordi jeg ikke klarer å bestemme meg.

For det er ikke sånn at jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg kanskje i overkant mye. Tenker altfor mye. Kanskje jeg bare burde stemme på noe og bli ferdig med det? Men det blir bare så feil for meg. For det som kanskje irriterer meg mest er det at folk stadig skal gi meg en aldri så liten undervisning i politikk – uten at jeg har bedt om det. De benytter seg av det de ser på som min uvitenhet til å føle seg smartere, når som oftest mye av deres kunnskap er bygget på noe alle andre mener. For hvem vil vel være den personen som står utenfor gjengen hvor alle mener akkurat det samme? Mennesker elsker å være en del av noe, så når «alle» misliker det partiet, så må jo også du gjøre det. Ikke rart mange ikke ønsker å snakke om politikk eller dele hva de har stemt på.

Ja, jeg kommer til å stemme i år, men jeg gjør det ikke helhjertet. Jeg gjør det mest fordi det er bare det man skal gjøre. Selvfølgelig vil jeg stemme, men jeg har innsett at jeg er en nøytral-knapp. Men det jeg har er definitivt et luksusproblem. Et gigantisk i-landsproblem. «Huff, stakkars meg med stemmerett som ikke vet hvilken boks jeg skal sette et kryss i.» Men jeg tror ikke jeg er alene. Og hvis jeg er det så får jeg bare stå for det.

LES OGSÅ: «Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: