Det skapte et mildt folkeopprør da Tusenfryd i 2022 innførte såkalte fast track-billetter. I praksis betyr fast track å kunne kjøpe seg forbi køen, på bekostning av andre, som dermed må vente lenger. Og er det noe som tirrer den norske folkesjelen, så er det folk som sniker i køen, om de har betalt for det aldri så mye. Tusenfryd endte da også opp med å måtte skrote nyvinningen.
Denne kommentaren er et avlatsbrev. Jeg har nemlig selv stått med VIP-pass i hånda, et valg som skulle sende meg ut i sivilisasjonens randsone og dumpe meg i en bibelsk grop for urene.
La oss ta det fra starten. Julen skulle feires i New York, og før turen satt mannen min og jeg hjemme og booket guidet båttur rundt Manhattan. «Put a little more VIP in your NYC», lød slagordet fra selskapet, og vi tenkte: Hvorfor ikke? Det er tross alt ikke hver dag man er i New York. Og et litt mykere sete er sikkert ikke å forakte. Spesielt mye dyrere var det heller ikke.
Da julefreden senket seg over Manhattan, tok vi en Uber til piren for å la oss innskrives i manntall. Trodde vi.
Folk hadde vært tidlig ute. Fra vår plass bakerst i den 150 meter lange køen hørte vi plutselig: «VIP? Anyone?». En purser i rød jakke speidet ivrig nedover rekkene. Mannen min og jeg så prøvende på hverandre. Barna ristet advarende på hodet, men det var for sent. Vi var allerede oppdaget, som familien med VIP-billetter.
Snart trakk purseren oss ut av køen, satte på oss røde armbånd merket «Premiere», og marsjerte forbi folkemengden – med oss på slep – mens han ropte: «VIP! Coming through!».
Jeg lot som om jeg fikk noe i øyet, og i et selvrettferdig øyeblikk tenkte jeg: «Hvorfor skal ikke vi slippe køen? Vi har jo betalt for det». Men ett eneste blikk på alle de andre som ventet tålmodig, fikk meg på andre tanker.
Allerede nå ville vi synke i jorden. Men det skulle bli verre.
Vanessas brudekjole til 200 000 kroner ble ødelagt hos skredderen
Fremme ved båten åpnet døren seg som ved et trylleslag, og vi ble vist om bord, som de første på skipet. Opp trappen bar det, og snart hadde purseren ledet oss innenfor gjerdet som skilte VIP-seksjonen fra bermen. «Premiere», sto det på skiltet. Det kunne like godt stått «Spedalsk».
Nå satt vi på våre litt mykere seter og så pinnestolene fylles opp på utsiden av gjerdet. De var som oss, på den andre siden. Mange garantert mye rikere enn oss. Men akkurat nå var det vi som var de privilegerte.
«What can I get you?» spurte kelneren, med én hånd på ryggen. Allerede før skipet la fra kai, var han tilbake innenfor gjerdet, med et brett med te, kaffe og cellofanpakket muffins. Utenfor sto folk i kø til kiosken.
Vi var heldigvis ikke alene bak gjerdet. Bare nesten. Et italiensk kjærestepar satt rett bak, og så omtrent like utilpasse ut som oss. Kanskje visste de ikke hva de hadde krysset av for. Men utover det var de polstrede stolene tomme – og pinnestolene utenfor desto mer overfylte.
Rett foran oss, utenfor gjerdet, lyste plakaten i full kroppshøyde: «Put a little more VIP in your NYC». Jeg så en annen vei, og hvisket fortrøstningsfullt til mannen min: «Det er sikkert ingen som tenker på det». I neste øyeblikk lød purserens ivrige stemme over høyttaleranlegget: «Husk at dersom du ønsker å oppgradere billetten din, er det ledig plass i vår VIP-avdeling!».
Barna stirret ut på Frihetsgudinnen. Jeg stirret i gulvet. Mannen min tok en tur på dekk.
«Jeg gledet meg. Nå skulle det bli hjerter, svaner og juletrær»
Utenfor lå Ellis Island, med sine mange immigrantskjebner. Jeg tenkte på mulighetenes land, og lik rett til å søke fremgang. Akkurat nå føltes det som et tilbakeslag.
Mannen min foreviget våre stive smil. Jeg minnet ham på fornøyelsesparken vi hadde besøkt i California. Hovedattraksjonen var en «Harry Potter»-berg-og-dal-bane. Vi sto i kø i over tre timer, i 27 varmegrader, med en svindyr grunnbillett i hånden. Og det for å kjøre én eneste tur!
Ved siden av oss, i fast track, løp de privilegerte forbi. Med nesten fire ganger så dyre billetter spratt de leende og duggfriske om bord i vognene, mens vi andre ba tynt om at det måtte være en do her, eller at det måtte være mulig å finne vann noe sted.
Men nå, på VIP-plass rundt Manhattan, var det altså vi som var de privilegerte. Vi som hadde kjøpt oss plass først i køen.
I alle år siden har slagordet vært en gjennomgangsspøk i familien: «Put some VIP into your NYC». Vi trenger ikke si mer, før vi er tilbake bak gjerdet med røde armbånd på, og de klamme, litt mykere setene.
Det kunne like gjerne hett: «Put some cringe into your NYC».
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Ville du gitt meg setet ditt?
