KJÆRLIGHET: Jeg var helt klart en Pocolino. FOTO: Astrid Waller
KJÆRLIGHET: Jeg var helt klart en Pocolino. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Da han møtte henne

I en verden full av Poco Locoer, vær en Pocolino!

Hva skal til for å lykkes med den der livslange kjærligheten?

«Da Bosselini møtte PocoLino» hadde jeg tenkt å kalle denne kommentaren. Eller hvis blodsukkeret hadde vært lavt og kreativitetetn på bunn, hadde jeg kanskje tydd til klisjeen «Da han møtte henne», som er verdens mest kjente (og forslitte) referanse for alle som liker romantiske komedier. I dag kunne den ikoniske filmen like gjerne blitt kalt «Da hun møtte henne», eller «Da han møtte ham». (Eller i «Ex on the beach »-land «Da vi møtte dere»). Men dere skjønner poenget. Det handler om det magiske øyeblikket da to blikk møtes, tiden plutselig står stille, og du kan høre pulsslagene dine så høyt i ørene at alle andre lyder blir satt på mute. Vi snakker romantikk! Den med stor R.

Og de fleste av oss drømmer vel kanskje om det? Og møte den ene - som vi kan sitte sammen med 50 år nedi veien og fremdeles ha lyst til å dele den siste colaboksen i kjøleskapet med.

Jeg har «bare» hatt min eneste ene i 17 år, men satser knallhard på å beholde ham hele veien ut. Og mange ganger har jeg lurt på om det finnes noen oppskrift for å lykkes med det? Hva gjør par som cruiser inn mot gullbryllup og fremdeles ler av hverandres vitser, holder hånd når de går tur og har fine samtaler over middagen hver eneste dag?

Da jeg spurte min bedre halvdel hva han trodde grunnen var til at vi klarte å finne hverandre i mylderet av folk, og faktisk 17 år, et ekteskap og en arveprins senere fremdeles synes det er topp å våkne opp sammen, svarte han litt kryptisk at det var fordi han var Bosselini og jeg var Pocolino.

Hvis du ser ut som et spørsmålstegn nå, så kan jeg opplyse om at Pocolino var et klesmerke på 80-tallet for dem som ikke hadde råd til det mye kulere (og veldig mye dyrere) merket Poco Loco. Bosselini på sin side var et undermerke på en av kjedebutikkene som jeg ikke husker navnet på, og tilfalt dem som av ymse årsaker ikke kunne bevilge seg en 501 fra Levis eller en svinedyr Dieselbukse.

Og dermed ble logoen en slags sosial markør og et statussymbol, som i ytterste konsekvens kanskje kunne påvirke hvem du fikk kline med (i hvert fall var det fint å kunne skylde på Pocolino når den kjekkeste gutten i klassen gang på gang valgte noen andre enn meg).

Så med en god del mil (og år) mellom oss, helt uvitende om den andres eksistens, ruslet vi rundt i hver vår skolegård. Jeg i min gule og oransje Pocolino-joggedress, glorete og litt småsur over å ikke være blant dem med den stilrene svarte og hvite Poco Loco-dressen. Han med rumpa stappet inn i en syrevasket Bosselini, med vindjakka trukket så langt ned han kunne så ingen skulle se merkelappen som begynte på B ikke L.

Så kanskje var det faktisk det som skjedde mange år senere den gangen på journalistskolen i en skolegård på en helt annen kant av landet, da mitt brune blikk traff hans knallblå? At han så mange år etter ungdomsskolens nådeløse hierarki klarte å spotte Pocolinoen blant alle Poco Locoene?

Og moralen? I en verden full av Poco Locoer, vær en Pocolino!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: