Det var venninnen min på telefon igjen. Hun prøvde å forklare meg ved hjelp av det sterke virkemiddelet ironi, hva jeg kunne unne meg av miljøfiendtlig aktivisme dersom jeg droppet en interkontinental flyreise. Høytflyvende ferieplaner krasjlandet i en vegg av argumentasjon og uvitenskapelige klimaregnskap. Drømmen om en New York tur med shopping, champagne og annen verdiskapende, men lite bærekraftig aktivitet, ble altså sablet ned før jeg hadde googlet meg ferdig i tilbudsjungelen.  Og jeg som måtte komme meg til New York NÅ – av helt personlige årsaker.

- Du kan spise fårikål til frokost og entrecote til lunsj, fortsatte hun.  - Og la bilen stå på tomgang hele natten, så den er varm og god når du skal kjøre til jobb. Etter mine beregninger kan du velte deg i kjøtt, bilkjøring og billigklær resten av livet, hvis du slutter å fly. Og batterier kan du kaste rett i søpla. Høres ikke det deilig ut?

Stemmen hennes var rolig, konstaterende. Det var ikke dette jeg trengte nå. En venninne som ikke unnet meg en tur til New York! Og jeg som hadde tenkt å spørre om hun ville være med? Vi to – sammen – en deilig forbruksfest på 4-5 dager, kanskje et par museer og muligheten for noen ekstra fine instagram-bilder. Jeg prøvde meg på verdensborger-argumentasjonen.