Her om dagen ble «årets helsedag» arrangert på jobb. Fysioterapeuter gikk rundt og knadde på såre skuldre og nakker, og Grete Roede fristet med en kroppsanalyse ved navn Tanita body composition analyzer. Det var to år siden jeg hadde tatt en kroppsanalyse sist, og helt spontant skrev jeg meg på skjemaet. Jeg hadde allerede bestilt en InBody-test på SATS dagen etter, og tenkte det kunne være gøy å se om de viste forskjellige resultater.

Jeg plasserte føttene mine på maskinen, og etter kort tid skrev den ut en «kvittering». En kvittering som skulle vise vekt og BMI, i tillegg til fordelingen av fett, muskler, vann og så videre. Og så skulle jeg få vite min metabolske alder – altså hvor gammel kroppen min er.

For noen uker siden fylte jeg 28 år, og jeg syntes at det var et nederlag, da jeg fortsatt tror jeg er i starten av 20-årene. Og da jeg fikk se min metabolske alder, falt haka mi nedpå knærne, og selvtilliten fikk seg en alvorlig knekk. 37 år gammel er kroppen min. Jeg ble brått 10 år eldre.

Til og med damen som tok testen på meg, syntes det var en ufortjent høy alder. Greit nok, fettprosenten kunne ha vært lavere, men visceralt fett (altså det farlige fettet inni kroppen) var godt innenfor det som er sunt, og muskelmassen var over normalen. Ifølge SATS-appen har jeg trent i gjennomsnitt 6,3 økter per uke, det siste året. Hvordan kan denne kroppen være 37 år gammel?!

Nysgjerrig på hva kroppen din består av?

Det hjalp ikke stort at pappa gledelig kunne fortelle at han ble 46 år, nesten 10 år yngre, da han tok en lignende test i fjor. «Vi er snart jevnaldrende vi nå!» sa han fornøyd. Og kollegaen min som er 50 år, fikk 35 år som metabolsk alder på samme test i fjor. Kanskje livet mitt peaker på 50, da?

Ny dag, ny test

Neste dag var det duket for kroppsanalyse på SATS, den samme jeg hadde tatt et par ganger to år tidligere. Jeg sørget for å dra med meg lillesøsteren min, som er fire år yngre enn meg. Mest som mental støtte, samtidig som jeg håpet at jeg fikk best score. Konkurranseinstinktet er der enten jeg vil eller ei.

Den blide personlige treneren på SATS tok oss imot, og geleidet meg opp på maskinen som skulle måle dagens kroppssammensetning. På skjermen får man se grafene som stiger, helt til testen blir 100 prosent ferdig. En merkelig musikk spilles av mens man står der og følger med, og håper at grafen for fettprosent snart slutter å stige oppover. Det lukter liksom overvekt lang vei, når fettprosenten skyter fart, og testen kun er halvferdig. «Stopp, stopp!» ropte jeg, mens PT-en lo.

Ifølge Tanita-testen, består kroppen min av 47,8 kilo muskler. Ifølge Inbody-testen, består kroppen min av 25,7 kilo muskler. Da sier det seg selv at noe er alvorlig galt med den første testen, jeg er jo ikke Hulken heller.

Heldigvis fikk jeg ingen metabolsk alder hos SATS. Men helsescoren ble 69 av 100 (noe som i grunn ikke sier meg noen verdens ting), og lillesøsteren min fikk akkurat den samme helsescoren. Det morsomme her, er at hennes BMI tilsvarer «normal», mens jeg er «overvektig». Med samme helsescore, altså.

Testen mente også at vi skal gå ned 10 kilo hver, for å nå idealvekten. Da jeg var 16 år gammel veide jeg to kilo mer enn denne såkalte idealvekten, og da så jeg ikke frisk ut. Skal man nå den, tror jeg at man får en spiseforstyrrelse i samme slengen.

Kan man stole på kroppsanalyser?

Hva sier slankeeksperten om slike kroppsanalyser?

– Disse metodene er ingen fasit på mengde kroppsfett eller andre ting, og slike tester egner seg best for forskning på grupper av personer, og ikke hos enkeltindividet. Man kan ikke, og bør ikke, stole på resultatene, sier Jøran Hjelmesæth, professor og leder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst.

Hjelmesæth trekker frem mine tester (som viste over 20 kilo forskjell i muskelmasse) som et eksempel på hvor upålitelige de kan være.

– Slike kroppsanalyser er dessverre ikke basert på vitenskap. Det kreves helt andre metoder for å gjøre det ordentlig, eller enkle formler som sier like mye som apparatet. Midjemål er nyttigere, enklere og bedre for den enkelte som vil følge med på graden av bukfedme.

For å måle korrekt, skal du måle mellom nedre del av ribbeina og øvre del av hofta. Midjemål under 79,99 (for kvinner) tilsier at du er normalvektig. Midjemål under 93,99 gjelder for menn.

Forholdet mellom midjemål og hoftemål (midje-hofteratio) oppfattes også som en god risikomarkør, ifølge Hjelmesæth. Du kan måle midje-hofteratio her.

Tar ikke hensyn til individuelle forskjeller

Ifølge Atle Arntzen, som er PT-manager for SATS Elixia, er InBody-maskinen overlegen sammenlignet med andre maskiner på markedet, når det gjelder kvalitet og presisjon.

– Endring og utvikling over tid vil imidlertid gi et mest mulig korrekt bilde ved testing på samme maskin, så sant de andre forutsetningene (tid på døgnet, kosthold og lignende) er ivaretatt i en normal testprotokoll.

Arntzen forklarer at «idealvekt» ikke skal tas bokstavelig, da det er beregnet på gjennomsnittspersonen – det tar ikke hensyn til individuelle forskjeller.

Nye studier viser at trening kan hjelpe mot det farlige magefettet

– Her spiller blant annet genetikk en stor rolle, så testene må derfor tolkes ut ifra dette. Aller helst bør alle som tester seg få resultatet forklart av en av våre personlige trenere, som kan nyansere disse tingene på en riktig måte.

Bør ikke strebe etter å bli «bli sykt perfekt»

Ernæringsfysiolog i Roede AS, Kari Bugge, sier at man ikke kan ta alderstesten for seriøst, siden de to testene KK-journalisten tok viste så ulikt resultat:

– De to ulike vurderingene på metabolsk alder og helsescore tenderer til å være useriøse. Her vektes nok kiloene litt vel mye, og det tas ikke høyde for sunne levevaner som vi vet har stor betydning.

– Jeg er enig i at idealvekt ikke er et realistisk mål for alle. Det er ikke et mål for dem som har hatt et stort vektproblem, og det bør heller ikke være et mål for å «bli sykt perfekt», sier Bugge som også er fagsjef i Roede AS.

Bugge understreker likevel at overvekt er forbundet med helserisiko, og at det er godt dokumentert gjennom forskning.

–Den største risiko for å få fedme er å ha overvekt. Derfor blir det litt feil å gi blaffen i hva man veier selv om man trener og er aktiv. Det å justere levevanene for å unngå videre vektøkning, er et viktig grep for alle som opplever at kiloene gradvis sniker seg på.

Bugge mener at idealvekt er individuelt, men at mange ønsker å komme innenfor «normalen» på BMI/midjemål.

Idealliv fremfor idealvekt

Jeg personlig håper ingen føler et press om å slanke seg for å nå den idiotiske idealvekten. Dersom du har et usunt forhold til kropp, mat og trening, håper jeg at du styrer unna slike tester. Det er jo bare noen tall uansett, og du har ingen garanti for at de stemmer heller.

Jeg er aktiv og spiser sunt. Jeg kunne sikkert ha unngått sosiale settinger som inkluderer god mat, og drukket mindre øl og vin. Jeg kunne sikkert vært en av dem som drar hjem tidlig fra byen, og ikke en av dem som kjøper øl nummer fem rett før baren stenger. Men er det verdt å ofre alt som er gøy, for å få lavest mulig fettprosent?

Disse to testene kan ikke ha påvirket meg så altfor mye. Pannekaker i kantina på jobb ble litt for fristende, dessverre. Og ikke søren om jeg skal holde meg unna festligheter i sommer, for å nå idealvekten. Da vil jeg heller være en overvektig, sprek 37-åring, som fester som en 20-åring. Det er mitt idealliv.

(Vi gjør oppmerksom på at Aller Media er medeier i Roede AS)

Til info: Denne saken ble først publisert i 2019, men er hentet frem for nye lesere.