FAST KK-SPALTIST: Kjetil Østli skriver denne uken om å få barn - og hvorfor du ikke bør vente, om du har mulighet.  Foto: Astrid Waller
FAST KK-SPALTIST: Kjetil Østli skriver denne uken om å få barn - og hvorfor du ikke bør vente, om du har mulighet. Foto: Astrid Waller
Kjetil Østli

«Ikke vent med å få barn. Det er dommen idet jeg fyller 41 og starter min fjerde pappaperm»​

Derfor burde jeg fått barn da jeg var ung.

Så dumme vi var som ventet med å få barn. Så feil vi har tenkt som utsatte det hele. 
Altså, det er alltid bra med barn i huset. Det handler ikke om det. Men vil man ha barn, og kan få barn, er det ingen grunn til å vente til skjegget gråner og Netflix erstatter livslyst. Man bør peise på mens man er ung. Det er dommen idet jeg fyller 41 og starter min fjerde pappaperm, og etter fire ukers ferie med fire unger, og to uker hjemmekontor med barna rundt meg. Og noen dårlige netter. 

LES OGSÅ: Hvorfor kjører vi flere tusen kilometer i bil?

Hva er poenget med å være småbarnsfar som trøtt førtiåring når man kunne vært radikal og 24, med sixpack, livshybris og et hode som tåler søvnmangel lett? Hvorfor være trygghetssøkende noldus som til ungene sier PASS DEG! PASS DEG! hele tiden, når man kunne vært yngre og litt modigere på prosjekter man tar dem med på? Hva er poenget med å ha barn i hus nesten helt til vi går av med pensjon, slik mange nå opplever? Det går jo ikke an å ha midtlivskrise da! Kan ikke gå Appalachian Trail, fiske et år på Finnmarksvidda eller kjøre motorsykkel til Nepal. Nei, har man bra kjæreste, er å vente bare tullete. Noen burde tvunget oss til å innse det. Et kontor i staten, der de ansatte gikk med svarte frakker og solbriller, burde oppsøkt oss, og sagt:

«Dere bør gjøre det nå, mens energien er på topp, for venter dere, er risikoen høy for at dere handler Mummi-kopper og tar opp lån for å handle eksklusive ullbodyer, og skjemmer bort barna og blir dillete, og prater altfor mye om babyer til andre foreldre. Og det vil både dere og samfunnet tape på.» Det kunne kontoret sagt. Og: «Barna har godt av å tilpasse seg de voksne. I dag ligger 1 million voksne på gulv og bygger Lego og spiller Angry Birds med barn. Det taper vi alle på».

Yngre foreldre kan be om hjelp. Er du 41, er besteforeldrene eldre, har Alzheimer, eller drikker vin i Syden.

LES OGSÅ: Ta sluttpakke og bli frilanser?

Jeg ville stått der med singlet og stråhatt og det ironiske presteskjegget mitt, med Alice in Chains på anlegget og tallerken med speilegg (etter nachspiel på Tøyen) og ledd. Men om de lokket med noen penger, eller billetter til Roskilde, ville jeg vurdert det.

I dag blir kvinner mødre når de er 28,9 år, ifølge SSBs 2015-tall. Mennene er 31,4 år. I storbyene er vi enda eldre før vi får barn. Og alderen for førstegangsforeldre øker. Det burde vært motsatt.

Vi har tre forskjellige venner som fikk barn som unge. De var mellom 20 og 23 år. Alle fikk stor hjelp av familie og svigerfamilie. Yngre foreldre kan be om hjelp. Er du 41, er besteforeldrene eldre, har Alzheimer, eller drikker vin i Syden. Og nå opplever vennene som ble foreldre tidlig at unger flytter ut. Nå! Idet jeg triller podkastlyttende på Sagene med ungen min. 

Ja, de unge foreldrene festet mindre, hadde færre samtaler om Seinfeld, Hermann Hesse og altruisme i kantina på Blindern, litt sjeldnere spontan-kino på Klingenberg. Men de led ingen nød, tror jeg, heller ikke barna. 

Vi som er førti, vi er i en alder der vi kan gruble over alt, og saumfare mammanett og lommelegen, for er ikke de røde prikkene på babyen noe farlig? Er ikke den gråten litt annerledes? Er ikke den bæsjen litt for gul? 

LES OGSÅ: En del mødre blir så rare i ansiktet når de hører at dagen gikk bra uten dem...

Yngre foreldre tar ikke opp grufuelige boliglån for å flytte til Ullevål hageby eller Tåsen for å få hage. Yngre foreldre stikker ikke til Drammen, Nittedal eller Kolbotn for å få større plass og «trygge rammer». Yngre foreldre gir blaffen, de er opptatt av å leve, av å studere, og har uansett ikke penger til å tenke på hage. De lever småbarnslivet med mindre plass, har plakater framfor kunst på veggene, bruker parker framfor hager, bruker garantert mindre penger på å få barna inn i turn, skileik og svømmekurs, selv om barna likevel kommer til å lære turn, ski og svømming. Og de får såklart gatesmarte unger.

Mens vi som er førti, vi rømmer sentrum og handler Mummi-kopper, riktig babymat, vi er i en alder der vi kan gruble over alt, og saumfare mammanett og lommelegen, for er ikke de røde prikkene på babyen noe farlig? Er ikke den gråten litt annerledes? Er ikke den bæsjen litt for gul? Og hvorfor snakker vi så mye om barna våre til andre? 

Fordi dette er hva vi satser 100 prosent på nå, det erstatter alt vi var før fødsel. Yngre foreldre kan ikke forandre identitet så radikalt som eldre foreldre. Tror jeg. Som ung far ville barnet blitt med på våre ting (i sunne doser, håper jeg, ikke på MDMA-fester på Grønland), ikke vi som blir med dem.

En 23 år gammel far ville aldri befunnet seg på toppen av St. Hanshaugen, i tårnet der, sammen med 20 andre foreldre med babyer på armen, mens lederen for den åpne barne­hagen sier: Nå skal dere danse i ring med babyen, og dere foreldre skal danse mot alle de andre, og si heiheihei, hva heter du? Og så danse videre til alle babyer er hilst på. Dit jeg er på vei nå. En ung versjon av meg ville aldri vært her. Han ville hatt trucker-cap og singlet, vært i Prenzlauer Berg i Berlin med en unge med ekte tatoveringer på armen.

Til forsiden