Denne vinteren har ordet felleski ligget på topp blant skientusiastene i vennegjengen min. Til tross for at jeg er vokst opp med ski på beina i Tomm Murstad friluftsbarnehage, og er over gjennomsnittet interessert i langrennsporten, visste jeg ikke hva felleski var før jeg gjorde et kjapt Google-søk rundt juletider i år.
«Å spare tid i en hektisk hverdag er populært. Nordmenn har derfor omfavnet ski som krever minimalt med forberedelse», står det skrevet om felleski på en av nettsidene jeg var innom.
Ja, for det er jo nettopp det vi alle sammen higer etter - å spare tid i en hektisk hverdag. Og for å spare tid kreves det topputstyr. Utstyr som altså får deg fra A til B så raskt at du ikke rekker å tenke på hva du skal lage til middag.
Og de er ikke vanskelig å legge merke til, de som har det siste av det siste som sportsbutikkene kan by på. Raske solbriller, formsydde skihansker med microfiber som sørger for at det flunkende nye hanskeparet puster til en hver tid, og racingski uten en skramme.
Selv presterte jeg å kjøpe smørefrie ski, da jeg for to år siden tenkte at det nå var på tide å legge den blå Swix'en og Fischer-skiene fra 90-tallet på hylla - for også jeg var jo opptatt av å spare tid. Trodde jeg.
LES OGSÅ: - Ikke kjøp langrennsski på matbutikken!
- Jeg tviler på at Mr. Birken med de raske solbrillene opplever det på samme måte
Men ironisk nok har jeg aldri gått så sakte på ski som jeg gjør nå. Det var nemlig ingen som fortalte meg at dersom man velger smørefrie ski, velger man også ski med dårlig glid.
Til å begynne med irriterte dette meg grønn. Den deilige følelsen av å suse ned bakkene, som jeg hadde gjort før, var ikke der lenger. Og å gå fremover var et herk. Men det tok ikke lang tid før irritasjonen la seg. For mens jeg ålte meg bortover i løypene, ett steg av gangen, ble jeg grepet av en salig følelse i kroppen.
Jeg vet det høres klisjé og pompøst ut, altså. Men den dårlige gliden sørget for at jeg fikk tid til å se meg om på en annen måte enn det jeg hadde gjort før - og det er noe helt spesielt med snøkledde trær, dyrespor i nysnøen og det magiske lyset man kun opplever i skogen. Jeg tviler på at Mr. Birken med de raske solbrillene opplever det på samme måte der han suser forbi meg i skisporet.
Denne vinteren har jeg funnet opp et nytt ordtak: «Langrenn er den nye yoga». Og jeg mener det, selv om mange av vennene mine ler litt når jeg sier det.
For når man først kommer ut i marka er det ikke milene du (i rekordtempo) har lagt bak deg det handler om - men den roen og tilfredsheten naturopplevelsen har gitt deg. Da spiller det ingen rolle om du er eier av de nyeste felleskiene eller de raskeste skibrillene.
Namaste!