BARNEIDRETT: Mest mulig variasjon, lek og bevegelse - det må vel være poenget med barneidretten, spør KK- journalist Ingvild Kjøde
BARNEIDRETT: Mest mulig variasjon, lek og bevegelse - det må vel være poenget med barneidretten, spør KK- journalist Ingvild Kjøde Vis mer

Barneidrett:

«Ingen går på fotball lenger, her SATSER de på fotball»

Hvorfor i all verden må barneidretten være så seriøs? Er ikke det viktigste at ungene har det gøy?

Publisert

- Jeg skjønner ikke hvorfor alt må være så seriøst for barna i dag. Til og med resultatene i fritidsaktivitetene må måles og veies, og progresjon forventes, sa en venninne med et hjertesukk.

Datteren hennes på 12 år var blitt inspirert av et friidretts-VM og hadde lyst å prøve seg litt på det. Ikke nødvendigvis for å bli en ny Warholm eller Ingebrigtsen, men fordi det virket morsomt. Min venninne lovet datteren å undersøke, og tok et par telefoner for å sjekke hvor man kunne melde seg på. Nærmeste klubb lå noen kilometer unna og krevde at man var villig til å komme på trening tre ganger i uka.

- Det var ikke aktuelt for oss. Hun ville jo bare prøve seg litt, ikke fylle all fritid og være med på konkurranser, sa min venninne.

LES OGSÅ: Hvordan får alle andre det til?

Den neste Zlatan

Noen uker senere møtte jeg en venninne på andre siden av Oslo. Hun kunne rapportere at for sønnene hennes var det fotball som gjaldt, og det krevde sitt av både foreldre og barn. Trening tre ganger i uka og kamp i helgene.

«Det er ingen her som går på fotball. De SATSER på fotballen. I hvert fall er det det foreldrene sier. Jeg blir så lattermild når jeg får det spørsmålet: Hvilken SPORT satser sønnene dine på? Jeg bruker å si at vi satser på skolen, men spiller fotball ved siden av», sa min venninne.

Før hun gjorde seg klar til å frakte sønnen til kamp.

La det være sagt: Det er knallbra at barn driver med idrett. Det er kjempebra at de som har en sterk indre drive og treningsiver får forfølge den, og eventuelt kan satse på sikt. Det er kjempebra at foreldre engasjerer seg og selger lodd og kjører til cup.

Men må det bli så seriøst så fort? Må det bli tre terninger i uka og topping av laget? Må hver en helg dedikeres til sporten? Hvorfor går det ikke an å drive med en sport én gang i uka hvis det passer familien best?

For la oss innse: De fleste av oss har ikke født den neste Zlatan. Selv om fireåringer løper lett og godt, er det ikke sikkert han er den neste Jakob Ingebrigtsen. For all del; barna må få drømme om OL-gull og fotballproff-kontrakter, og for noen skjer det jo… Men vi voksne må jo holde bakkekontakten i mellomtiden. Det er jo derfor vi er nettopp – voksne.

LES OGSÅ: Når Northug kaster klærne

En tur i skogen

Barneidretten er definert til å gjelde til og med det året barnet fyller 12 år. De ligger vel i ordet at det skal være mye lek og moro innbakt i dette? Og ikke minst variasjon. I min barndom gikk vi på dans et halvår, så fotball, så håndball, så friidrett. Jeg var vel innom det meste, og det var ikke noe stress med det. De gode var gode, men det var også plass for de dårlige.

I et folkehelseperspektiv er ikke problemet at vi har for få Warholmer her i landet, det er at den jevne mann og kvinne sitter for mye stille som byr på problemer både på mikro- og makronivå. Å ha en aktiv barndom med masse variert trening og bruk av kroppen i lek er det de fleste eksperter anbefaler som et godt grunnlag for et fysisk aktivt voksenliv.

En tur i skogen med klatring og balansetrening vil for de fleste barn være en mye bedre treningsøkt enn organisert trening hvor de mye av tiden står og venter på tur. Skogsturen må vi foreldre ta ansvar for (og skolen, ja til flere turdager!) Men hvor ble det av allidretten? Eller den gode variasjonen med fotball på mandag, håndball på tirsdag og dans på torsdag?

Jeg synes det er noe feil når 12-åringer ikke tør å begynne på håndball fordi alle de andre er så gode, fordi de andre har trent fire ganger i uka det siste året. Kanskje er det helt perfekt for noen med så mye trening, men det må jo også finnes et tilbud til dem som bare vil ha det gøy og være med i et fellesskap. Selv om de kanskje aldri blir FUS i alt, og kanskje ikke velger å SATSE.

LES OGSÅ: MÅ vi egentlig lytte til kroppen vår?

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer