KJETIL ØSTLI: Skriver om husmorlivet som straks er over.  Foto: All Over Press Norway
KJETIL ØSTLI: Skriver om husmorlivet som straks er over. Foto: All Over Press Norway Vis mer

Kjetil Ostli

Ja, nå er husmorlivet er over

I det du begynner å bli en proff hjemmepappa, da er det tilbake på jobb!

Om tre dager er det nye livet mitt over. Da er det slutt på seks måneders, eller ti års, forsøk å bli fortidens husmor. Lange pappapermisjoner, redusert jobb, kontantstøtte, alt dette byttes nå ut med det velrenommerte konseptet «full jobb». 

Rastløsheten i første pappapermisjon, ja, og i begynnelsen av andre, tredje og fjerde, er byttet ut med zenaktig tilfredshet. Det er rart med det. Man gjør noe så ofte at man behersker det, som en maskin, man skaper rutiner og måter å bære en baby på venstre-armen på mens man kutter grønnsaker og urter til linse-gryte med høyre, mens unger ringer på, og en trenger potte og Adams Fuckings Telefonterrorist Matkasse ringer igjen med den syke innyndende stemmen. Elsker disse situasjonene. Seriøst. Elsker dem. Her, tenker jeg selvnytersk, skilles klinten fra hveten. 

LES OGSÅ: Andreas ville dokumentere pappapermisjonen. Så tok det litt av...

Jeg bekymrer meg mindre og mindre for småting. Konflikter mellom barna ser jeg seile opp og avverger før bomben sprenger, slik jeg unngår myke trafikanter når jeg kjører min åtteseters bil. Det hender at jeg går hjemme og smatter: «Det Zlatan gjør med en ball, gjør jeg i heimen.» Er jeg virkelig i slaget, forstørrer jeg det bildet og onanerer mentalt til flere bilder av meg selv som perfekt husmor, uten å bry meg om vilkårene til de ekte husmødrene før meg. 

- Jeg ser en influensa før barna selv kjenner kroppslig ubehag

Men idet jeg finner gløden og behersker rollen som hjemmeværende (arbeider kvelder når ungene sover), skifter bleie, rydder, vasker tøy, googler oppskrifter med gulbeter og lammeskank, henter tidlig, ja, da skal jeg jaggu tilbake i full jobb, sette meg på overfylte busser, bli irritert på de minste ungene fordi jeg må få dem raskt i barnehagen for å rekke noe på jobb, og sykle svett oppover bakkene kl. 16.20 for å hente dem. Idet jeg ble proff, er det over. Kommer jo til å like det nye, slik jeg likte det før, like møter, uforstyrrede arbeidstimer osv. slik menneskehjernen lærer seg å like nesten alt, legitimere nesten alt. Mer penger vil jeg tjene. Mer får jeg råd til. Mer lån kan jeg nedbetale. Litt flere saker kan jeg skrive. Men noe blir borte. 

Såpass mye hjemme med barna har jeg vært, at jeg ser en øyekatarr en dag før den bryter løs hos ungene. Ser en influensa før barna selv kjenner kroppslig ubehag. Vet når det er gym, utedag og når de skal ha med forkle i barnehagen. Plages de på skolen, ser jeg det lett, av den enkle grunn at jeg har vært rundt dem jævlig mye. Jeg er den dama enkelte feminister ser mistenksomt på fordi hun i en periode forsaker karriere for familie. 

LES OGSÅ: Det ingen fortalte deg om den første måneden etter fødselen

- Jeg er dirigenten 

«Du savner 8–4-livet, Kjetil? Du savner trøkket? Idémøtene?» 

Da lyver jeg, og sier: «Å jo, savner det masse!» Men andres mening her er like interessant som min mening om deres arbeidsliv, altså som å få en spam-mail fra Nigeria, man flirer bare litt før man sletter den halvlest. Selv brodder (piggsko fra Icebug, anbefales grunnet klimaendringer) har jeg begynt med, slik jeg formoder at husmødre benyttet under glatte skoletter. 

Det hender at jeg ser på hjemmelivet som et orkester, med meg som dirigent. Dette sier jeg aldri høyt, å nei, det ville jeg aldri gjort, så selvskrytende er jeg ikke. Men når hjemmelivet spiller, maten putrer, leksene gjøres, skjermer ligger urørt, handling er unnagjort, Nina Simone eller Jenny Hval på spilleren mens familien krysser hverandre sømløst som i det perfekte veikryss, da svever jeg oppunder taket og tenker: Jeg dirigerte dette. Kona vil vel være uenig, men hun er en pussig skrue. Jeg tar meg i å ville hjelpe fremmede småbarnsforeldre, fordi de kler på barna for mye, eller blir fortvilte fordi ungen i vogna hyler. Ser på alt som faser. I to år har unge nr. 2 bannet som en full fyrbøter. Vi kjempet imot. Da bannet han som en full nordlending. Så ga vi opp, nå banner han som en kristen sørlending (det første var helt klart morsomst).

Det skal sies, innimellom vil en jo bare løpe ut og tvers gjennom Nordmarka, raseri finnes jo, og ens egen lykkefølelse må justeres, aviser og bøker ligger ofte ulest. Ens «selv» må bygges utenom jobb, konsumerte kulturprodukter, uteliv, sosiale medier. Det beste er egentlig å forminske selvet i denne perioden, bli glad for en lang dusj i uka og heller drikke seg full i sofaen en tirsdag kveld. Men justeres lykkefølelsen, kan familiegleden være intens.   

Jeg hjelper barna med lekser, mens venner returnerer fra jobblunsj. Men nå er den tiden over. Nå blir det vel fiskepinner, pasta og snakk om hvor hektisk alt er og alt det surret vi som vanedyr sier mens vi venter på å dø.

Har aldri hatt mindre tid enn nå. Men kanskje aldri hatt mindre uro. Litt surt å gi opp alt dette. Men nå skal det arbeides mer. Nå skal jeg bidra mer til økonomisk vekst, kommentere på Facebook, skrive bøker og dokumentarer, og overtale meg selv om at dette er det eneste rette, eneste rette, eneste rette. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: