FØDT MED SKI PÅ BEINA? Journalist og mamma Birgitte Hoff Lysholm tok dette bildet av yngstedatteren på skitur - eller på vei til butikken for å kjøpe smågodt som det også heter.   Foto: Birgitte Hoff Lysholm
FØDT MED SKI PÅ BEINA? Journalist og mamma Birgitte Hoff Lysholm tok dette bildet av yngstedatteren på skitur - eller på vei til butikken for å kjøpe smågodt som det også heter. Foto: Birgitte Hoff LysholmVis mer

Født Med Ski På Beina

«Jeg er hun som gikk bakerst på skolens skidag»

I 37 år hatet jeg å gå på ski. Helt til den ene turen som forandret alt.

Jeg er hun som gikk bakerst og surmulte på skolens obligatoriske skidag, som vitset på egen bekostning for å kompensere for manglende teknikk. Jeg er hun som konstant har overdrevet snø­mangelen i min barndomsbygd på Vestlandet, for å slippe å dras ut i marka.

For det er liksom ikke måte på hvor ustanselig oslofolk kan tyte om denne marka! Om Swix og glid og Skjennungstua og gudene veit.

Selv folk jeg aldri har sett på som særlig aktive og spreke i sommerhalvåret, kryper ut av sin lune vinterhule så snart snøen ligger og løypene er klare. Her er ingen boblejakker i sikte, det er klær som brukes kun til skiformål og det ser så proft og dyrt ut atte hjælp.

LES OGSÅ: Er randonee blitt den nye folkesporten?

Sjøl har en bare to vinterjakker: En boblejakke som er mer varm enn fin, og en kåpe som er mer fin enn varm. Og behovet for markaklær har naturlig nok aldri meldt seg – da kunne jeg jo vært nødt til å bli med på tur. Og jeg kan gjerne spasere, helst i pratetempo, men ski er liksom så … strevsomt. Du skal gå til du svetter, du skal gå langt, du skal være en sliter. En som bare går på, som aldri gir deg, men går for Konge og Fedreland og Norske flagg og Ja vi elsker. 

Du skal gå til du svetter, du skal gå langt, du skal være en sliter.

Jeg er ikke en sånn. Jeg er en ­sprinter, en som gjerne kan gi bånn gass en bitteliten stund, men så vil jeg nyte min velfortjente kakao i sola. 

Selv på treningssenter forfølger den forventningen meg, den jævla ellipsemaskinen betinger at du kan bevege beina i glidende, skilignende bevegelser. Jeg ga den et forsøk: Klatret på, løftet beina – som normale folk! – og ble kastet av. PT-en sto måpende tilbake, jeg ser jo så blond og norsk ut. Altfor seint å legge om til sydlandsk aksent.

15 år i hovedstaden, og jeg har holdt stand. Arvet mammas gamle ski for skams skyld da jeg fikk barn, men sto heller hjemme og kokte kakao mens kidsa gikk småturer i hagen på egen hånd. Men skinasjonen Norge altså, ingen går fri.

Å si at du ikke går på ski er verre enn å banne i kirken, ALLE har da ski! Faktisk er det bare ett land i verden der det selges flere ski enn i lille Norge – og det er gigantiske Russland.

Hvert år kjøper vi 440.000 par ski i  Norge, 330.000 av dem langrenn, ifølge bransjeorganisasjonen Sportsbransjen. Vi bruker svimlende 1,5 milliarder kroner årlig på skiutstyr hvert eneste år, noe som tilsvarer 300 per hode (eller en flaske champagne som jeg kaller det). Norge ER liksom ski. Alle kan, alle vil, det er ikke noe spørsmål engang. 

LES OGSÅ: Slik går du bedre på langrennsski

Jeg vet ikke hva som gikk av meg denne lørdagen. Kanskje var det kombinasjonen sol og snø, kanskje var det verdens søteste fireåring som sto der så forventningsfullt iført strømpebukse og søsterens rosa skisko – og kun det.

Hun som kan allting, bare hun får prøvd, som skriver bokstaver som bare hun forstår og sitter med tidenes garnvase mellom henda og stolt proklamerer at hun har «læjt seg å stlikke helt sjøl!» Du skal være passe surpomp for å avslå en invitasjon til skitur da. Og siden far og storesøstre for lengst er ute av døren og vi står alene igjen, graver jeg fram mammas gamle fjellski. Skisko i skinn med snøring, bambusstaver, boblejakke.

Og så går vi på ski. Gjennom hagen på hytta, forbi gjerdet, over den vinterstengte campingplassen og ned til den nedsnødde lekeplassen. Stopper opp for å myse mot solen, ser utover vannet som snart ligger isdekt og klart for skøyter.

Fireåringen babler i vei om de fine danseskøytene som endelig er blitt «plastelig», jeg kommer på at jeg ikke kan gå på skøyter heller, men det er greit. Noen må senke standarden, tenker jeg, og det kan godt være meg. Jeg kan være hun voksne som er så gjennomført elendig at kidsa tør å drite seg ut de også, for all del, noen må ta ansvar liksom. 

Det er ikke en kondomdress i sikte, ingen som roper «LØYPE!!!». Det er bare oss to stavrende nybegynnere på verdens koseligste skitur.

For jeg har akkurat kjent at jeg ikke hater denne skituren. Ingen har gått i forveien, ingen peser etter. Det er ikke en kondomdress i sikte, ingen som roper «LØYPE!!!» med skjegget fullt av slev og snørr. Det er bare oss to stavrende nybegynnere på verdens koseligste skitur. Vi går videre, mot butikken. Kommer på at det er lørdag, så vi tar av oss skiene og går inn for å fylle kurven med lørdagsgodt.

– Nei, for en sprek liten familie som går på ski til butikken, sier butikkdamen.

Instinktivt vil jeg le og påpeke det komiske i at vi har gått hundre meter og nå skal slå til med et halvt kilo smågodt og to poser chips, men jeg tar meg i det og smiler. Vi er jo faktisk på skitur. En bitteliten en riktignok, men små turer er også store, jeg har da sett reklamen.

På vei tilbake må vi forsere en liten nedoverbakke. Jeg kan ikke stå på ski i nedoverbakke. Kommer på at jeg har en fireåring som alibi, og begynner å lære henne hvordan man går sidelengs ned. Helt til niåringen kommer susende forbi, og lillesøster lurer på hvorfor hun ikke kan gjøre det samme? Jeg innser at bakken strengt tatt ikke kvalifiserer til bakke, den er vel mer en liten dump, og dessuten har hun allerede tatt to solide stavtak og satt seg ned i hockey.

Motivert av smågodtet ploger jeg etter, og snart glir jeg over sletta på vei hjem. Kjenner føttene bevege seg bortover i fireåringens spor, uten å løfte beina som på den hersens ellipse­maskinen. Kjenner at stavtakene løsner opp i slitne kontorskuldre, og tenker at det føles bra. 

Tenk om jeg blir en sånn som tar skiene med hjem fra hytta for å ta en tur i ­lysløypa om kvelden! Skikkelig friskus, liksom!

Jeg går fortere nå, synes jeg begynner å få teken. Hvordan er det egentlig i denne marka? Er det store bakker der? Kanskje jeg skal melde meg på KK Skimila, sjefen har mast fælt om det, lokket med koselig baktropp og champagne ved målgang. Tenk om jeg blir en sånn som tar skiene med hjem fra hytta for å ta en tur i lysløypa om kvelden! Skikkelig friskus, liksom!

Må bare finne ut hvor byen slutter og Marka begynner.

– Er det Margrethe? ler mannen min over gjerdet, og avbryter skidrømmene.

– Du går på ski som dronning Margrethe, forklarer han.

– Helt oppreist og veldig, veldig sakte.

Jeg tror ikke det er ment som skryt. På en vanlig dag hadde jeg hørt «du har skiteknikk som en gammel dansk dame». Men i dag har jeg vært akkurat så lenge sammen med en fireårig verdensmester, at dette er det jeg hører: 

Jeg går på ski som en dronning. Oppreist og elegant. Jeg tror kanskje jeg er selve skidronninga.

LES OGSÅ: Oppskrifter på deilig påskemat!

Epilog: Mannen kommer hjem idet jeg har skrevet denne teksten. Jeg leser, han ler: «Aldri har vel noen skrevet så langt om noe så kort som en skitur på 150 meter».

Birgitte Hoff Lysholm er journalist og skriver fast for KK og KK.no.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: