Ingeborg Heldal:

- Jeg er selvbrunings­kremenes største tilhenger. Men det har ikke alltid vært slik

Sommervarmen kom virkelig som kastet på meg i år.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Etter en lang, vinter og en nesten like kald vår, ble ullkåpa med meg helt til mai var et tilbake­lagt kapittel. Jeg er ikke så glad i å fryse og går med skuldrene oppunder ørene så å si hele vinteren, mens jeg drømmer om sol og ­varme kvelder. Jeg trenger å bli varm, ordentlig varm, helt inn til beinet for å orke å gå på en ny høst og vinter, så forventningene til sommer og sommervær er mildt sagt høye hvert eneste år.

Noen år kommer ­varmen gradvis, men i år la jeg meg med høye skuldre, pysj og pledd og våknet i tropene (nesten). Det var bare å kaste badedrakten i en sekk og komme seg til et sted der det er mulig å få dyppet seg i sjøen.

Jeg er selvbrunings­kremenes største tilhenger

Da jeg var yngre, var det bestandig en hel masse ­ritualer knyttet til årets første strandtur. Spesielt for meg, som fra naturens side er født med en hud som er så blek at den nesten er gjennomsiktig, og i tillegg blir solbrent nesten i det øyeblikket jeg stikker nesa utenfor døra. Det måtte selvbrunes! Jeg er selvbrunings­kremenes største tilhenger. Men det har ikke alltid vært slik. For jeg husker med gru selvbruningens spede ­begynnelse en eller annen gang sent på 80-tallet. Det var mamma som brakte den i hus, og jeg kunne nesten ikke tro det var sant. Kunne min blåhvite, ­nuppete ­vinterhud forvandles til gyllen og solbrun bare ved hjelp av et par lag med krem? Det føltes som å ­­få selve livet i gave!

Ung, optimistisk og slurvete forsynte jeg meg grovt av mammas innkjøpte krem, og var mer opptatt av at det skulle skje fort enn å ta meg tid til å lese noen instruksjoner eller spørre mamma om råd. Unødvendig å si kanskje, men jeg endte ikke på stranda som solbrun gudinne. Jeg endte i skyggenes dal, bedre kjent som rommet mitt i kjelleren, der jeg gulflekkete og bitter lå i sengen og gråt bitre tårer, mens jeg holdt på å ­kveles av en blanding av ydmykelse og den intense lukten av selvbruningskremen.

Det er mange år siden gulflekkete hender og bitre tårer

Hendene mine var de verste. De var mørk gule i over en uke. Skammen var nesten ikke til å bære, for akkurat hendene var det jo klin umulig å skjule helt. Enda verre gikk det min stakkars lillesøster, som (dessverre for henne) kopierte det meste jeg gjorde på den tiden. Hun fikk holde på i ro og fred på badet ­lenge nok til å få smurt inn både fjes og kropp med selvbruner, som hun i tillegg toppet med en helt horribel anti-cellulittkrem jeg hadde kjøpt i den villfarelsen at 16 år gamle jenter trengte anti-cellulittkrem. Jeg mistenker også at kremen ikke hadde gått gjennom de nødvendige sikkerhets­rutinene, for den luktet og sved som syre. Jeg kan fortsatt huske skrikene hennes, en blanding av sjokk over eget utseende og den intense svien av den forræderske anti-cellulittkremen.

Heldigvis er både selvbruningskremene og vi blitt smartere. Det er mange år siden gulflekkete hender og bitre tårer. Cellulittene har også fått lov å være i fred siden den gangen, de blir med meg på stranda i år også. Første turen ble dog med blåhvit, nuppete vinterhud denne sesongen. Sommeren kom rett og slett for brått på. Men aldri i verden om jeg lar sjansen til et bad gå fra meg, her skal hver eneste soldag nytes til ­fulle, blåhvit eller ikke! Jeg har alltids tid til å selvbrune litt senere.

Nyt sommeren!

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer