Etter en lang, vinter og en nesten like kald vår, ble ullkåpa med meg helt til mai var et tilbake­lagt kapittel. Jeg er ikke så glad i å fryse og går med skuldrene oppunder ørene så å si hele vinteren, mens jeg drømmer om sol og ­varme kvelder. Jeg trenger å bli varm, ordentlig varm, helt inn til beinet for å orke å gå på en ny høst og vinter, så forventningene til sommer og sommervær er mildt sagt høye hvert eneste år.

Noen år kommer ­varmen gradvis, men i år la jeg meg med høye skuldre, pysj og pledd og våknet i tropene (nesten). Det var bare å kaste badedrakten i en sekk og komme seg til et sted der det er mulig å få dyppet seg i sjøen.

Jeg er selvbrunings­kremenes største tilhenger

Da jeg var yngre, var det bestandig en hel masse ­ritualer knyttet til årets første strandtur. Spesielt for meg, som fra naturens side er født med en hud som er så blek at den nesten er gjennomsiktig, og i tillegg blir solbrent nesten i det øyeblikket jeg stikker nesa utenfor døra. Det måtte selvbrunes! Jeg er selvbrunings­kremenes største tilhenger. Men det har ikke alltid vært slik. For jeg husker med gru selvbruningens spede ­begynnelse en eller annen gang sent på 80-tallet. Det var mamma som brakte den i hus, og jeg kunne nesten ikke tro det var sant. Kunne min blåhvite, ­nuppete ­vinterhud forvandles til gyllen og solbrun bare ved hjelp av et par lag med krem? Det føltes som å ­­få selve livet i gave!