Fire liter melk. Kanskje mer. Det var det som gikk med på påskeaften da jeg våknet og fikk lyst til å lage latte art. «Unger, nå skal mor bli barista», ropte jeg, med vår og virketrang i kroppen.

Nå skulle mannen få kaffe på senga. Det var tross alt han som hadde kjøpt inn den nye kaffemaskinen som fylte den ene kjøkkenbenken, og som var kommet ens ærend fra en fancy fabrikk i Milano for å forgylle morgenene våre.

I 15 år hadde den samme kjøkkenbenken vært okkupert av en annen kaffemaskin. En klassisk Pavoni, min manns medgift fra ungkarsdagene inn i ekteskapet. Pavonien var i høypolert krom og så analog at espressoen kom dryppende ut i så små doser at den var kald før siste dråpe landet. Kanskje var det jeg som gjorde noe feil. Eller kanskje var det mannen min. Det tross alt var han som styrte Pavonien, med samme presisjon som en Vespa-sjåfør gjennom Romas trange gater. «Chiao», brukte vi å si med ironisk etterklang, mens vi tok espressoen på styrten. Den var tross alt kald .

Hver jul var det samme problem. Hvor skulle vi sette bakebrettene? Skjære opp ribba? Benken var jo opptatt av kaffemaskinen. Etterhvert hadde maskinen fått et platå å stå på som også var i krom, med det resultat at maskinen nå bygde ut enda mer i bredden og dybden. Det var som prinsesse Diana sa: «There where three of us in this marriage. It was a bit crowded».