Da var det februar igjen, og mange er nok ekstra søtsugne akkurat nå. Det var i alle fall jeg for ett år siden. På dette tidspunktet hadde jeg gått cirka 38 dager uten sjokolade, smågodt, yoghurtnøtter, popcorn, ostepop og potetgull, og gjett hva, humøret mitt kunne ikke ha vært verre. 

Det hele startet så bra. Mandag 4. januar 2016 våknet jeg som et nytt og bedre menneske. Jeg var klar for å ta utfordringen: 100 dager uten godteri. Det var jo ingenting i bytte mot mer energi, renere hud, bedre humør og en slankere kropp. Vel. 

De tre første ukene gikk i grunn ganske bra. Jeg takket pent nei til søtsaker på jobb og savnet ikke den obligatoriske skålen med Sørlandschips og dipp på fredagskvelden. Den faste fest-snacksen enset jeg ikke og søndagens søtsug ble dekket av hjemmelagde snickerskuler (som bestod av nøtter, kakao, dadler og havregryn, ikke sjokolade og karamell, dessverre...) 

Men så kom helg nummer fire og fem, og motet som fra før hadde vært topp hadde plutselig sunket noen hakk. For hva var egentlig vitsen med alt dette? Foreløpig hadde jeg ikke merket noen forskjell på energinivået og huden som skulle være glatt og fin, var gusten, uren og blek. I tillegg hadde godteri, som tidligere var noe jeg kun tenkte på i helgene, plutselig blitt altoppslukende. Jeg ville ha sjokolade klokken 08 om morgenen, ostepop under trening og is før og etter middag. Jeg hadde blitt et godtemonster (som ironisk nok ikke kunne spise godteri). Kjenner du deg litt igjen?