FOTBALL-VM: Den 23. juni er det 20 år siden Norge vant 2-1 over Brasil i fotball-VM. Journalist Jo Petter Furuhovde forteller her om hvordan han i pur glede presterte å skalle hodet i murveggen.
FOTBALL-VM: Den 23. juni er det 20 år siden Norge vant 2-1 over Brasil i fotball-VM. Journalist Jo Petter Furuhovde forteller her om hvordan han i pur glede presterte å skalle hodet i murveggen. Vis mer

Fotball-VM:

- Jeg har arr fra den kvelden i 1998

Hva gjorde du da Norge vant over Brasil i fotball-VM? Jeg slo hodet i veggen, og havnet på legevakten.

Det er noen øyeblikk som knytter oss som bor i dette landet ekstra tett sammen. Noen øyeblikk som brenner seg fast i bevisstheten. Noen øyeblikk som vi alle kan referere til, hendelser vi alle husker. Noen av dem er triste og tragiske, mens andre er fylt med uhemmet glede og lykke, slik som idrettsøyeblikkene: Northugs spurter, Bjørgens utallige seire, Rodals legendariske OL-gull på 800 meter, Warholms hekkegull, håndballjentenes første gull, Grete Waitz’ maratonseier i VM og Solskjærs vinnermål i Champions League-finalen. Og hele Lillehammer-OL, for den saks skyld – og sikkert Oslo-OL i 1952 for dem som har levd lenge nok til å huske det.

Men av alle idrettsøyeblikkene er det to som er blitt så store at de kunne vært hentet rett ut fra Asbjørnsen og Moes «Norske folkeeventyr». To øyeblikk som har oppnådd episk status i fortellingen om oss selv: Da Oddvar Brå brakk staven i ski VM i Oslo 25. februar i 1982 – og da Norge vant 2–1 over Brasil i fotball-VM i Frankrike 23. juni i 1998.

Det siste er det aller største for meg. Som så mange hadde jeg forelsket meg i laget Brasil stilte med i VM i Spania i 1982. Et lag som var komplett blottet for defensive og kyniske fibre og som pøste på framover med lekenhet, eleganse og pur spilleglede. Det var toppscoreren Zico med det kule navnet og det herlige frisparkmålet i krysset, det var den storrøykende og rakryggede kapteinen Sokrates, det var Eder som nesten blåste Sovjets keeper ut av buret med sitt harde langskudd, og det var Falcao som ble så ufattelig glad da han skåret mot Italia i en kamp som de til slutt tapte 3–2, fordi de på stillingen 2–2 valgte å angripe i stedet for å forsvare seg selv om uavgjort var nok til å gå videre til semifinale. Nå ble de i stedet slått ut. Det var laget som aldri vant titler, men som vant alles hjerter.

LES OGSÅ: 10 ting han kan gjøre mens du ser på fotball-VM

12 år senere ble Brasil verdensmestre i USA. Og 16 år senere var det Norge som skulle møte dem. Nå het brasilianerne Dunga, Rivaldo, Bebeto og Ronaldo. Og de møtte, ja jeg føler rett og slett for å ta hele lagoppstillingen, for så mye glede ga disse menneskene meg: Frode Grodås, Henning Berg, Ronny Johnsen, Dan Eggen, Stig Inge Bjørnebye, Øyvind Leonhardsen, Kjetil Rekdal, Vidar Riseth, Roar Strand, Tore André Flo og Håvard Flo – og etter hvert innbytterne Erik Mykland, Ole Gunnar Solskjær og Jostein Flo.

Selv var jeg på jobb denne tirsdagskvelden. Som sportsjournalist i Nordlandsposten i Bodø skulle jeg skrive om det som hendte i Marseille. Men det ble ikke så mange ord fra mitt tastatur, gitt. Kollegaen min, Pål, måtte ta ansvar for å fylle de siste sportssidene, for jeg ble brått opptatt på legevakten.

Da seieren var et faktum, var jeg så glad som jeg aldri før hadde vært. All journalistisk objektivitet var for lengst blåst bort, og jeg klarte ikke å sitte stille. Og i et øyeblikk av eufori, idet jeg løp igjennom avislokalet, poppet ideen om at jeg skulle komme flygende inn på kontoret til sportsredaksjonen opp i hjernen min. «Det blir stilig», må jeg ha tenkt, for ståldøren inn dit var av den tunge, solide typen som gled forsiktig opp hvis man dyttet hardt i den. Og å ankomme som Supermann må ha framstått som en strålende idé. Men særlig smart var det ikke, for over døren gikk murveggen et godt stykke ut. Og siden jeg var så glad, og var en rimelig spretten fyr, hoppet jeg selvfølgelig altfor høyt. Så i det øyeblikket fotsålene traff døren, hadde allerede ansiktet mitt møtt murveggen. Det var et øyeblikk som skapt for «America’s funniest homevideos», en idiot som skader seg selv på den mest meningsløse måte.

LES OGSÅ: Jeg ELSKER vinteridrett, og mest av alt elsker jeg OL: - Så ikke be meg ta ansiktsmaske eller bake boller de neste to ukene

Men verre var det ikke enn at jeg etter å ha fått fem sting på legevakten kunne slå følge med alle de andre jublende glade menneskene som trakk ut i Bodø-kvelden for å feire den historiske seieren. Og takket være bloduttredelser og plaster var jeg kledelig og patriotisk nok både rød, hvit og blå i ansiktet.

Ok, de er ikke så store de arrene jeg har å vise til. En strek tvers over ved neseroten og en over det ene øyebrynet. Etter hvert som jeg er blitt eldre går de stort sett i ett med alle andre streker, rynker og merker jeg har fått i ansiktet. Men jeg vet hvor de kommer fra. Og av og til kan jeg stoppe opp foran badespeilet, konstatere at de er der – og sende noen varme tanker til Drillo, Flo og Rekdal.

Se klipp av Rekdals avgjørende straffe i den sensasjonelle kampen under:

LES OGSÅ: Her er 9 fotballfruer du må legge merke til på tribunen under årets fotball-VM

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: