SIRI KRISTIANSEN: På skolen var hun aldri fornøyd med kroppen. Men når hun ser tilbake på bilder, ser hun bare en nydelig jente. Foto: All Over Press Norway
SIRI KRISTIANSEN: På skolen var hun aldri fornøyd med kroppen. Men når hun ser tilbake på bilder, ser hun bare en nydelig jente. Foto: All Over Press Norway Vis mer

Selvbilde

«Jeg har tenkt at jeg er tjukk så lenge jeg kan huske. Jeg hatet kroppen min allerede tidlig på barneskolen»

Siri Kristiansen gjør seg til venns med egen kropp, og jammen mister hun ikke noen kilo i prosessen. Men er det egentlig det viktigste?

Jeg har tenkt at jeg er tjukk så lenge jeg kan huske. Jeg hatet kroppen min ­allerede tidlig på barneskolen, da det ble inn med flagrende shorts, sånne shorts som sådde tvil om hvorvidt du gikk med shorts eller skjørt.

Jeg hadde sånne, jeg òg, men jeg hatet hvordan den dro seg opp og la seg i klem mellom låret og tissen. Hele poenget var jo borte! Kunne den ikke bare flagre da!? Sånn som på Yngvild? Jeg hatet at bestevenninnen min Yngvild var spinkel. 

Les også: Kunsten å være raus

Men jeg ler fortsatt når jeg ser bilder av oss fra den tiden. Spinkle lille Yngvild, og helt vanlige lille meg. Jeg ser det nå.

Jeg kjefta på mamma da hun kjøpte bikini til meg i fjerde klasse. Jeg kunne vel ikke gå med bikini, det måtte hun da forstå!? 

Jeg sverget til badedrakt i mange år.

Jeg hatet det i sjette klasse, da vi tok bussen til Kjelsås for å bade i Akerselva, og de fineste jentene på skolen hadde ferskenfarget crêpe-bikini. Jo da, jeg hadde også crêpe, men turkis, og som badedrakt.

Jeg og venninnen min Ida kjøpte slankepiller etter å ha lest lovord om kuren i et Hjemmet-blad. To piller sammen med et stort glass vann rett før hvert måltid. Det funket ikke. Som så mye annet, skulle det vise seg. 

Jeg har sett bilder av meg selv fra den tiden. Jeg var nydelig!

Les også: Plutselig sier hele meg stopp!

Jeg hatet det på ungdomsskolen, da alle gikk i Levis 501 og hvite heklagensere. Jeg kjøpte det, jeg også, men det hang ikke sånn som på Carina og Line. Sånn rett ned. Jeg følte jeg fylte den heklede genseren som en juleskinke.

Og selv da han kule i niende klasse flettet fingrene sine inn i genseren min og sa at han ville være kjæresten min, tenkte jeg at det måtte være fordi jeg var så morsom. Og da han gjorde det slutt dagen etter, tenkte jeg at det måtte være fordi jeg var så tykk.

Jeg var alt annet en tykk. Sikkert en anelse tykkere enn Carina og Line, men fortsatt så tynn og fin som jeg bare har kunnet drømme om i mitt voksne liv.

«Det er bare valpefett», sa mamma bestandig. «Det vokser du av deg.» Jeg vokste det på meg.

Og i takt med kiloene har følelsen av å bli sett på annerledes, vokst. En mistanke om at folk dømmer deg, at man må jobbe hardere for å bevise at man er verdt noe, at man kan noe. Det er slitsomt å skulle bevise for folk at man er noe annet enn kroppen sin.

Men kroppen går alltid først inn i rommet. Og i rommet står fordommene klare. Jeg dømmer ikke, for jeg har de samme fordommene selv. Jeg tenker mitt når jeg ser andre som er store, men det føles urettferdig når det treffer en selv. For jeg er jo ikke tykk! Det er bare tilfeldigheter som gjør at kroppen min ser sånn ut, eller?

For i 30 år nå har jeg tenkt at jeg må slanke meg. Tenkt og prøvd. Piller, pulver, trening, sulting, ikke spise etter seks, lavkarbo, suppekurer …

Men nå har jeg klart det! 

Les også: Har begynt med meditasjon

Jeg sluttet å trene i oktober, som i praksis ikke medfører en enorm forskjell i det daglige. Men ved å ta bort presset og stresset rundt det å skulle trene, fikk jeg overskudd til endelig å gjennomføre kostholdet.

Tro meg, jeg har prøvd å kombinere det tidligere, men hver gang er skuffelsen over å droppe den planlagte treningen for fjerde dag på rad så stor at jeg like så greit kunne sette meg ned med en bøtte med sjokoladeis. 

Nå, etter cirka åtte måneder, med noen runder der jeg har stått opp om natta for å smugspise smågodtrester etter ungene, har jeg endelig klart det. Det vil si, jeg er ikke der ennå. Der vet dere, det stedet hvor sunne folk snakker om at man ikke lenger har lyst på sjokolade, men at kroppen skriker etter en løpetur.

Der er jeg ikke. Søtsuget er sikkert en avhengighet, men uansett om det skulle forsvinne, så forsvinner ikke kunnskapen om hvor godt det er. Jeg kommer aldri til å slutte å vite at godteri er godt. Det ligger i navnet for søren!

Så da er jeg vel happy, da? Tja.

Er jeg plutselig mer verdt i deres øyne nå som det er mindre av meg?

Når jeg kommer inn i et rom nå, er følelsen av å bli dømt borte. Folk som aldri har hilst på meg på Kiwi, vil slå av en prat. Alle smiler. Menn gir meg oppmerksomhet selv om jeg ikke fyrer av kjappe, morsomme replikker. Skulle tro jeg elsket det, og det gjør jeg!

Men bismaken er kvalmende. Det er jo bare meg fortsatt. Er jeg plutselig mer verdt i deres øyne, nå som det er mindre av meg? Er dere virkelig så grunne?

Kanskje. Eller er det fordi jeg er tryggere på meg selv? Tryggere og mer imøtekommende. Blidere og mer utadvendt. 

Det får jeg aldri vite, gitt. 

Les også: Jeg rasjonaliserer vekk det vanskelige

Denne artikkelen er også publisert på trykk i KK 24/2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: