Korona

- Jeg har venner som har valgt hverandre som sin nær-person, men ikke meg. Det gjør så jævlig vondt

Nå må psykisk helse opp på dugnadsagendaen, mener KK-journalist Malini.

KORONA: En liten luftetur med ferja på Oslofjorden var det som måtte til på en ellers så blytung hjemmekontordag. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
KORONA: En liten luftetur med ferja på Oslofjorden var det som måtte til på en ellers så blytung hjemmekontordag. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Satan, så tunge og tøffe de siste åtte månedene har vært!

Bare én uke etter at Erna stengte landet ned i mars, skrev jeg en kommentar som ble publisert her på KK, der jeg uttrykte at jeg allerede etter få dager savnet nærhet og klemmer - men at jeg likevel var optimistisk med tanke på at vi om ikke lenge kom til å kunne klemme hverandre igjen.

Og når landet - og verden - nok en gang kom til å bli som før igjen, kom disse klemmene til å ekstra varme og gode.

Men her sitter jeg på hjemmekontor på dag 245 og er like klemmesyk, like singel og mer mentalt og psykisk nede enn det jeg noensinne har vært.

Jeg, som alltid har elsket å være i mitt eget selskap etter dager med fullstappet sosial timeplan, aldri har vært redd for å snakke foran folk og i grunnen alltid har satt pris på enkelte hjemmekontordager i ny og ne, «for å kunne høre mine egne tanker».

Fikk panikkangstanfall

Men nå har det gått så langt at jeg under et av de få fysiske fellesmøtene redaksjonen har hatt siden mars (selvfølgelig med enormt god avstand mellom oss - for stor avstand, spør du meg. Her snakker vi nærmest tre meter) - fikk et panikkangstanfall da reportasjeleder ba oss én og én om å fortelle hvordan det går på hjemmekontor.

Et så simpelt spørsmål skapte så store følelsesmessige reaksjoner hos meg.

Jeg har aldri hatt en slik reaksjon før, men kroppen min klarte ikke å si noe. Stemmen forsvant, hjernen føltes som om den ble sugd ut av hodet, kroppen begynte å skjelve, jeg så stjerner og kastet opp. Jeg ville bare komme meg vekk fra møtet og fra situasjonen. I ettertid har psykologen jeg har fått, forklart at det var et panikkangstanfall jeg trolig opplevde under møtet.

- Her ser vi hva hjemmekontor gjør med folk, sa sjefen.

Og ja, hjemmekontor er et fuckings slit for oss som bor helt mutters alene - og som de siste åtte månedene knapt har hatt noen å snakke høyt og fysisk med. Jeg tror ikke du skjønner hvor mentalt slitsomt det er, før du faktisk sitter der alene på dag 245.

Da jeg i mars skrev følgende: « Skal jeg ikke ha fysisk kontakt med noen på flere måneder?? Det føles helt uvirkelig. Og det føles også som at jeg mister mye dyrebar tid», visste jeg ikke det jeg vet nå.

Hvor sårt og vanskelig det er å være isolert med sine egne tanker og følelser. Det er ingen å ventilere til, og det er ingen som er der for å gi deg et stryk over ryggen, eller som kan fortelle deg at ting kommer til å gå bra, når du har det som aller verst.

- Lei av å ikke ordentlig kunne uttrykke hva jeg føler fordi jeg må skrive det i et Messenger-felt

Jo da, de er der bak skjermen og er et lite tastetrykk unna, men jeg er lei av å kommunisere med venner, familie og kolleger via en app. Lei av å ikke ordentlig kunne uttrykke hva jeg føler fordi jeg må skrive det i et Messenger-felt, lei av å kommunisere via FaceTime, Zoom eller Teams, som det alltid er bugs med, eller på telefonen, der man likevel ikke ser hverandres ansiktsuttrykk.

Lei, lei, lei.

Og da Erna og gjengen uttalte at de som bor alene kun bør ha 2–3 personer de er fysisk nær i løpet av én uke, rabla det for meg. Som om ikke vi som er alene allerede har fått strenge nok dugnadsregler å forholde oss til.

Jeg har venner som har gitt hverandre klemmer foran øynene mine, fordi de har valgt hverandre som sin nær-person, men ikke meg. Det gjør så jævlig vondt. Jeg hadde kanskje ikke reagert på dette før 12. mars 2020, men nå er det nummeret før jeg begynner å grine hver gang jeg ser folk klemme - enten in real life eller på TV.

Jeg vet fremdeles ikke hvor lenge det er til vi kan klemme hverandre igjen eller ha fysisk kontakt, men én ting er sikkert, og det er at de som styrer landet er nødt til å ta psykisk helse på alvor.

Legg til side debatter rundt julekonsertpenger og breddeidrett for en liten stund, og få heller mental helse opp på agendaen. Det haster skikkelig nå!

Og Erna, du kan jo se på det som regjeringens dugnad for folket.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer