Nasjonaldagen

- Jeg kan aldri fullt forstå gledesrusen de må ha følt

Mens jeg sto der i bunaden på nasjonaldagen, på toppen av Norges høyeste fjell, hevet jeg flagget for de som kjempet - og kjemper.

NASJONALDAGEN: Journalist Malini Gaare Bjørnstad ser det som sin plikt å tenke grundig gjennom betydningen nasjonaldagen - spesielt i en verden rammet av blodig krig. FOTO: Privat
NASJONALDAGEN: Journalist Malini Gaare Bjørnstad ser det som sin plikt å tenke grundig gjennom betydningen nasjonaldagen - spesielt i en verden rammet av blodig krig. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

«Kjære Landsmenn! Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk, atter kan vi feire dagen som det den har vært for all nordmenn siden fedrene på Eidsvoll gav oss grunnloven. Vi har ført krigen for å forsvare det som alle nordmenn siden den gang har satt høyest i livet, friheten.».

« (...) Til slutt vil jeg sammenfatte det hele i en fornyet og inderlig takk til det norske folk, i hvis midte jeg nå snart igjen skal stå. Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette sammenhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av alt det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn. Gud bevare Norge.», slik lød kong Haakon VIIs tale til det norske folk 17. mai 1945. Les hele talen her.

EN KONGE I EKSIL: På 17. mai 1945 talte kong Haakon til sitt folk fra London. Dette bildet er tatt mens kongen taler i BBC høsten 1944. FOTO: NTB scanpix
EN KONGE I EKSIL: På 17. mai 1945 talte kong Haakon til sitt folk fra London. Dette bildet er tatt mens kongen taler i BBC høsten 1944. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Jeg var ikke født den gangen den «folkevalgte» kongen talte til sitt folk fra London. Det var ganske nøyaktig 42 år før min tid.

Men jeg har sett bilder av euforiske mennesker i bunader og finstas med 17.mai-sløyfe på, som atter en gang fikk veive med det norske flagget. Og jeg har hørt anekdoter fra mennesker som opplevde den aller første nasjonalfeiringen etter frigjøringen fra okkupasjonsmakten.

Om hvordan de endelig så lyset, etter fem lange år i et dystert mørke.

FEIRING: På gården Fjell, tilhørende Emma og Ole Mortensen, drev lærer Trygve Laudal skolen i Sagstua i Sør-Varanger. Her har han og elevene, samt foreldre, samlet seg for 17. mai-tog i 1945. FOTO: Finnmark Fylkesbibliotek / Digitalmuseet
FEIRING: På gården Fjell, tilhørende Emma og Ole Mortensen, drev lærer Trygve Laudal skolen i Sagstua i Sør-Varanger. Her har han og elevene, samt foreldre, samlet seg for 17. mai-tog i 1945. FOTO: Finnmark Fylkesbibliotek / Digitalmuseet Vis mer

Men det er umulig for meg å forestille meg hvordan det egentlig var å endelig få lov til å føle kjærlighet til sitt land, og til sine landsfreder, i det offentlige rom. Hvordan det må ha vært å synge «Ja, vi elsker dette landet» mens de lot det runge fra gaten og torget, etter fem år hvor dét hadde vært forbudt.

BARNLIG GLEDE: 17. mai-tog i Vadsø 1945 med barn som sitter på gjerdet. Vadsø havn i bakgrunnen. FOTO: Gunnar Fougner / Vadsø Museum / Ruija Kvenmuseum
BARNLIG GLEDE: 17. mai-tog i Vadsø 1945 med barn som sitter på gjerdet. Vadsø havn i bakgrunnen. FOTO: Gunnar Fougner / Vadsø Museum / Ruija Kvenmuseum Vis mer

Jeg kan lukke øynene og forsøke å forestille meg det, men jeg kan aldri fullt ut sette meg inn i hvilke følelser, og hvilken gledesrus, som gikk gjennom de som fikk oppleve det.

Nøyaktig fem år tidligere, til 17. mai 1940, hadde den norske dikteren og motstandsmannen Nordahl Grieg (som ble skutt ned over Berlin i 1943) satt ord på de dystre følelser tilknyttet landets mørke skjebne.

PÅ BALKONGEN: Kronprins Olav og Grev Folke Bernadotte (som sto for Hvite busser-aksjonen) fotografert på slottsbalkongen i Oslo 17. mai 1945. Olav kom til Norge fra London den 13. mai 1945. Kong Haakon og resten av kongefamilien kom 7. juni 1945. FOTO: NTB scanpix
PÅ BALKONGEN: Kronprins Olav og Grev Folke Bernadotte (som sto for Hvite busser-aksjonen) fotografert på slottsbalkongen i Oslo 17. mai 1945. Olav kom til Norge fra London den 13. mai 1945. Kong Haakon og resten av kongefamilien kom 7. juni 1945. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Diktet ble lest opp i en tale Grieg holdt fra Tromsø på nasjonaldagen, nøyaktig 44 dager etter at Norge ble okkupert. Les hele diktet her.

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.

Jeg anser det som min plikt, nå 82 år etter Nordahl Griegs dikt så dagens lys og 77 år etter at kong Haakons tale ble lest opp i eksil, å tenke grundig gjennom betydningen bak ordene og de to mennenes budskap - for på den måten å hedre de som kjempet, de som falt og de som bygget landet vårt videre.

Men også hva demokrati, menneskerettigheter og sosial trygghet har å si, i en verden der krigen i Ukraina herjer for fullt og har frarøvet friheten for millioner av mennesker.

NORSKE STYRKER UNDER KRIGEN: Nordahl Grieg (nr. 2 fra høyre) med sine kamerater i det norske flyvåpen i 1942. Ett år senere ble han skutt ned over Berlin. FOTO: NTB scanpix
NORSKE STYRKER UNDER KRIGEN: Nordahl Grieg (nr. 2 fra høyre) med sine kamerater i det norske flyvåpen i 1942. Ett år senere ble han skutt ned over Berlin. FOTO: NTB scanpix Vis mer

17. mai har alltid vært en viktig dag for meg. Men før handlet den mest om å vinke til kongeparet fra barnetoget, spise så mange is og pølser jeg klarte, og vinne så mye som mulig på lotteriet som ble avholdt på min lokale barneskole.

Jeg tenkte ikke over betydningen av flagget som ble heist nøyaktig klokken åtte i skolegården, eller hvorfor noen besteforeldre felte en tåre da vers nummer syv i nasjonalsangen ble sunget av spake barnestemmer. Ikke før nå.

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

For hvert år som går beveger jeg meg mer og mer bort fra champagnefrokost og rølp før klokken har slått 10, og higer stadig oftere etter en stille stund hvor jeg kan reflektere over betydningen av dagen.

ALLER FØRSTE GANG: Fem barnekull fra Moss gikk for aller første gang i barnetog 17. mai 1945. FOTO: Mossebibliotekene / Digitalarkivet
ALLER FØRSTE GANG: Fem barnekull fra Moss gikk for aller første gang i barnetog 17. mai 1945. FOTO: Mossebibliotekene / Digitalarkivet Vis mer

Jeg føler meg aldri så nær hvordan jeg innbiller meg den euforiske gledesrusen fra 17. mai 1945 var, som når jeg står på Birkelunden og hører det lokale mannskoret synge «Ja, vi elsker dette landet», mens jeg vaier flagget stolt i vind og svinger med min gudmors hjemmesydde bunadsstakk.

LITEN PIKE, STOR DAG: Lille Anne Margrete Holst fotografert foran slottet 17. mai 1945, i påvente av at kronprinsen skulle komme ut og vinke til folket. FOTO: Kjell Johan Saugstad / Oslo Museum
LITEN PIKE, STOR DAG: Lille Anne Margrete Holst fotografert foran slottet 17. mai 1945, i påvente av at kronprinsen skulle komme ut og vinke til folket. FOTO: Kjell Johan Saugstad / Oslo Museum Vis mer

De siste to pandemiårene har jeg selv innbilt meg at jeg har vært nær en følelse av frihetsberøvelse, men jeg er overbevist om at generasjoner over meg bare ville ha fnyst av tanken.

For man kan ikke hevde at korona-restriksjonene har ødelagt nasjonaldagen. Pandemien har derimot bidratt til at vi må tenke nytt. Bidratt til at vi har vært kreative og funnet andre måter å feire på. Og kanskje har de to siste årene også fått oss til å reflektere over hvor godt vi egentlig har det. Tross alt.

KJEMPET: Kong Haakon og Nordahl Greig - to menn som kjempet for landet sitt på hver sin måte. FOTO: NTB scanpix
KJEMPET: Kong Haakon og Nordahl Greig - to menn som kjempet for landet sitt på hver sin måte. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Under den første 17. mai-feiringen under pandemien, oppfylte jeg en drøm jeg har hatt i mange år; nemlig feire nasjonaldagen på toppen av Norge - på Galdhøpiggen som ruver 2469 meter over havet.

Og mens jeg sto der og speidet utover de snøkledde fjelltoppene, ikledd bunaden over skiklærne, hevet jeg flagget og sendte en tanke til Nordahl Grieg og kong Haakon - og alle de andre som kjempet tappert for vår frihet - mens jeg siterte siste vers fra min 17. mai-favorittsang «Norge i rødt, hvitt og blått».

En sang som ble skrevet under okkupasjonstiden i 1941.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
Som tusen gledesbål i dag,
For alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott,
Et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen,
Skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
I det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

Men i år hever jeg også flagget for de som kjemper - for frihet, demokrati og medmenneskelighet.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer