– Jørn Lenå er død, sa han i klassen over meg, med sprukken stemme og et knust uttrykk. Han var kommet innom for å gi meg gitaren han hadde solgt meg for 200 kroner. Altfor mye for en matt gitar uten strenger, men det er utrolig hvor mange dårlige investeringer som er gjort i forelskelsens navn.
Nå sank han litt sammen i stua vår og det var vanskelig å skjelne ordene:
– Jørn Lenå er død ...
– Hmm? sa jeg i et forsøk på å kjøpe meg tid mens jeg tenkte så det knaket. Hvem var Jørn Lenå? Og hvor trist var det at han var død?
– Jørn Lenå! gjentok han utålmodig. Litt anklagende.
– Han ble skutt i natt.
– Å, sa jeg og forsøkte å hode maska idet det gikk opp for meg hvem han mente. John Lennon! Fra Beatles. Var han død?
Det var på Dagsrevyen om kvelden og på radioen på alle nyhetssendinger. John Lennon var død. Skutt utenfor huset sin i Dakota building ved Central Park i New York. Jeg tok frem «Double Fantasy», plata som hadde kom ut bare 21 dager tidligere og som jeg hadde fått av tante Lise. Coveret hadde bilde av John og Yoko som kysset. Drept? Fredens egen forkjemper? Han som bare ville sitte i dobbeltsenga sammen med Yoko og snakke om at kjærlighet er alt vi trenger?
Gitarselgeren fra klassen over meg måtte etter hvert gå. Hadde behov for å være for seg selv, sa han. Jeg satt igjen alene. La «Double Fantasy» på spilleren. I am losing you, sang John. Hard times are over, sang Yoko.
LES OGSÅ: Han hadde 501-rumpe og blikket rett i rennesteinene
I år er det 39 år siden John Lennon ble skutt. Ikke noe jubileum, bare fortsatt veldig trist. 39 år siden fem skudd traff ham i ryggen og naboene i Dakota building gikk til vinduet i det mildt sagt fasjonable leilighetskomplekset for å se hva som sto på. Siden den uniformerte vakten i den blankpolerte messingbua utenfor så en av verdens mest kjente mennesker stige intetanende ut av limousinen, før han i neste øyeblikk vaklet blødende inn porten mens Yoko skrek. Siden autografjegeren Mark David Chapman, som hadde forlest seg på Salingers «The Catcher in the Rye» innbilte seg at han var Holden Caulfield og fyrte av. «Jeg siktet på ryggen hans og trykket av fem ganger. Og så brøt helvete løs i hodet mitt», sa Chapman senere.
Lennon døde i ambulansen på vei til sykehuset. Neste dag samlet fans i tusentall seg utenfor Dakota-bygningen for å sørge. Tett i tett.
LES OGSÅ: KK mimrer: Er du klar for mer båndsalat?
Jeg var i New York i jula og ville se bygningen med egne øyne. Fortauet utenfor, der Beatles-medlemmet gikk ut av tiden. Jeg krysset Central Park og la ut på en slags dødens dannelsesreise. Passerte Strawberry Fields, minnesmerket over John, designet av Yoko. «Imagine», står det på bakken, lagt i svarte og hvite steiner. Folk ventet i køer for å slippe frem, og det rådet en stilltiende aksept i mengden om å la hver og en få nøyaktig 1,5 sekunder til uforstyrret kontemplasjon og ettertanke, mens de tok et overvinklet selfie.
Derfra var det kun et steinkast bort til Dakota-bygningen.
«The Dakota» er ikonisk på Manhattan. Huset på Upper West side ligner et Frankenstein-slott, med spir og takhøyde på fire meter i de enorme leilighetene. Noen kaller huset «The Dracula». Da leiegården ble gjort om til selveierleiligheter i 1960 fant man i tjeneretasjene, nummer ni og ti, masse mennesker som ingen visste hvem var. De bare bodde der. De to loftsetasjene var som en slags glemmekasse av mennesker, etterlatt av rike familier som engang hadde holdt dem som tjenere, men der oppdragsgiveren nå var flyttet eller hadde dødd.
Da «The Dakota» var ferdigstilt i 1880 lå det landlig til. Man spøkte med at det var altfor langt unna sosietetslivet, og bygget fikk det litt provinsielle navnet Dakota. I dag tårner høyhus, med verdens høyeste kvadratmeterpris på tre kanter.
Ifølge ryktene skal både Madonna, Gene Simmons og Cher ha forsøkt å få kjøpe leilighet i «The Dakota», men det konservative styret skal ha sagt nei. Kanskje har de hatt en popstjerne for mye innenfor veggene? Kanskje vil de bare ha fred?
LES OGSÅ: Hmmm, hva skal vi kalle henne? Jeg har det! Mus i fleng!
Jeg krysset gata og så det på avstand, det buede portrommet der John Lennon en gang falt sammen. Den blanke messingbua ved siden av sto der ennå. Vakten hadde striper i uniformsbuksa og så uinntakelig ut. Det samme gjorde smijernsporten. For ikke å snakke om fasaden. De innvendige vinduslemmene i noe som må ha vært massiv eik, var ettertrykkelig lukket i nesten samtlige vinduer. Også i loftsetasjene.
Morgenen etter løp jeg i parken utenfor, i randsonen av skyskraperne. Det ble fine bilder av det. Sånne som du ser i filmer. Det var tidlig. Kaffebarene så vidt åpnet. Nok en filmklisjé. Grab some coffee. Men først, en runde i parken: under broa fra «Home alone», forbi skøyteisen der morgenfugler allerede var på plass for å slippe køen. Videre forbi benken donert av en New Yorker etter 9-11, med en oppfordrende inskripsjon om å si at man er glad i hverandre. Glad i deg, sa jeg til datteren min, før vi langet ut bortover forbi hundelufteplassen i retning «The Dakota».
Og der skjedde det.
Mellom en Schæfer og en skjødehund sprang jeg rett på Yoko Ono. Jeg sverger på at det må ha vært henne. Med stor alpelue på snei, mørke solbriller og to hunder i bånd. Hun var liten. Morgentrøtt. Jobben måtte gjøres. Hund er hund.
Hun skal visstnok bo i Dakota building fortsatt. Kanskje sitter hun i styret? Kanskje har hun en tjener gjemt bort i tiende etasje? Jeg stanset og så meg over skulderen i ærefrykt. Ville ta en selfie. Overvinklet for å få med hundene.
Men Yoko var lett på foten. Det samme var hundene. Øyeblikket var borte. Mine 1,5 sekunder av kontemplasjon og ettertanke var allerede passert.
Spør du folk i rett alder i dag vet de fleste hvor de var da de hørte at John Lennon var skutt. Selv satt jeg litt tom hjemme i stua, mens «Double Fantasy» stilnet på platespilleren. Satt der med en strengeløs og overpriset gitar i fanget som jeg siden egentlig aldri gadd lære meg å spille på.
Hvor var du?
HØR OGSÅ: KK podden - en podd for helt vanlige damer
Kilder: Historienet.no, aftenbladet.no, Wikipedia
