DUNJAKKE: «Jeg plukket poteter fra åtte om morgenen til fire om ettermiddagen hele høstferien for å få råd til den lyserosa boblejakken fra Millet». FOTO: Astrid Waller
DUNJAKKE: «Jeg plukket poteter fra åtte om morgenen til fire om ettermiddagen hele høstferien for å få råd til den lyserosa boblejakken fra Millet». FOTO: Astrid WallerVis mer

Dunjakke:

«Jeg levde godt med de klærne jeg hadde. Helt til jeg fikk se den lyserosa dunjakken fra Millet»

Årene er gått, og Ingeborg har mot alle odds levd rikt og godt uten den rosa dunjakken. Men for noen uker siden skjedde det.

Året var 1986. Stedet var Brøttum ungdomsskole. Personen var meg. Jeg var en ekstremt usikker, bebrillet tenåring, med uheldig hårklipp, gode karakterer, skarp tunge og en mental ryggsekk fylt av usikkerhet på størrelse med en elefant.

Jeg hadde ikke kjent så mye på presset om klær tidligere (selv om det var litt tungt å svelge at jeg ikke fikk svart joggedress fra Poco Loco, men heller ble avspist med en ermeløs genser med hette i gult og oransje fra det billigere undermerket Poco Lino). Jeg levde i grunnen godt med det jeg hadde. Det vil si helt til jeg første gang fikk se den lyserosa dunjakken fra Millet.

Det var noen ytterst få jenter i skolegården som hadde den. Statussymbolet over alle statussymboler. Den var som et gigantisk, fluffy sukkertøy. Perfekt i fargen, oversized, myk og deilig. Og det var akkurat som om de som hadde den, fikk en egen følgespot – de lyste liksom litt ekstra der de gikk sakte fram og tilbake gjennom skolegården.

Pappas avlagte dyffelcoat, som inntil da hadde føltes litt kul og «vintage», ble plutselig tung, formløs og skrekke­lig grå. Det kjentes ut som den veide 100 kilo og holdt meg nede slik at skrittene ble tunge og holdningen lut. Jeg trengte det rosa, fluffy sukkertøyet mer enn noe annet! Det var bare et lite problem. Den kostet over 2000 kroner! Det var så hinsides mye at jeg ble helt svimmel ved tanken. Et kjapt overslag over egne ­finanser viste at dette var like langt utenfor rekkevidde som muligheten til å få Jon Bon Jovi til mirakuløst å bli forelsket i meg.

Jeg hadde plukket poteter en hel høstferie, noe som rent praktisk innebar å stå bøyd i potetfåra fra åtte om morgenen til fire om ettermiddagen, kun avbrutt av en ­times matpause midt på dagen. Blodslitet hadde innbrakt den «svimlende» sum av 400 kroner, noe som ikke var i nærheten engang.

Mamma og pappa kunne heller ikke være behjelpelige, da det Heldalske budsjett rett og slett ikke tillot noe så ekstravagant som en 2000-kroners (i rettferdighetens navn ganske upraktisk), babyrosa dunjakke. Ikke hadde vi tørketrommel heller, noe som visstnok var et must for å opprettholde jakkens naturlige fluffiness.

Med tungt hjerte måtte jeg innse at jakkedrømmen neppe kom til å bli oppfylt, og enda verre, jeg følte at uteblivelsen av rosa Millet rett og slett førte til en kjedereaksjon av nedturer. De helgene andre hadde klina på fester jeg ikke engang hadde hørt om, hadde jeg og dyffel­coaten vært hjemme og sett på «Dynastiet» med mor og far. Jeg kjente på meg at det neppe ville skjedd dersom jeg hadde kunnet cruise rundt i skolegården, rak i ryggen i rosa dun.

Årene er gått, og jeg har mot alle odds levd rikt og godt uten rosa dunjakke. Men i forrige uke skjedde det. På et stativ i gata lyste den mot meg. Merket var et annet. Prisen også, 299. Men jakka var identisk. Lys, sukkertøyrosa, fluffy som sukkerspinn. Det var et tegn!

Så nå går jeg, Ingeborg (44) litt ekstra rett i ryggen, i sukkertøyrosa, perfekt fluffiness, med egen følgespot og lette skritt. Og i kveld blir det klining, jeg føler det på meg!

LES OGSÅ: «Nytt år, nye utskeielser»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: